Tilbake til: Song – «Hang the flesh» – Avslapping og synkronisering
Videoen oversatt til norsk
Så må du ha synking. Synking er hovedtemaet i Tai Chi, sa læreren min. Hovedtemaet i Tai Chi-treningen er å arbeide med avspenningen og synkingen.
Hvis du arbeider med avspenningen, uten synking, vil du ikke ha stabilitet i bevegelsen. Du vil ikke ha avspent kraft, du vil ikke ha klebing, du vil ikke ha nøytralisering. Du vil ikke ha ettergivenhet, og du kan lure deg selv uten klebing og nøytralisering.
Det er ganske villedende hvis du bare sier til elevene: bare slapp av, så faller alt på plass. Det er ikke sant. Avspenning er grunnlaget.
Etter avspenning må du lære å synkronisere hele kroppen slik at du beveger deg som én. Avspenning må ha helkroppssynkronisering. Avspenning må ha synking for å gi deg stabilitet.
Da har du balanse, du er sentrert. Da har du Tai Chi-kunsten. Avspenning uten stabilitet, uten at hele kroppen er synkronisert, gir deg ikke avspent kraft.
Avspent kraft kommer fra synkingen, og avspent kraft dyrkes i Tai Chi-formen. Den dyrkes ikke i støthender (push hands). Støthender forteller deg hvordan du skal bruke den kraften.
Elektrisitet kommer bare når du setter sammen generatoren på riktig måte. Elektrisitet kommer ikke bare av at du kjøper de elektriske apparatene. Du må ha den, slik at når du har apparatene, kan du bruke dem.
Hver gang jeg gjør dette, handler det bare om å slappe av og synke. Slapp av og synk. Husk at disse er hovedtemaene i Tai Chi.
Som jeg sa før — den siste leksjonen han ga meg, skrev han i håndflaten min: avspenning og synking. Tai Chi-avspenning og synking. Jo mer jeg går gjennom det, desto mer er det det jeg opplever.
Det er grunnlaget for Tai Chi. Hver bevegelse er helkroppssynkronisering. Så du må først synkronisere deg selv.
Hvis din egen timing ikke er der, hvordan kan du synkronisere med den andre personen? Hvis du ikke har din egen stabilitet, kan du ikke opprettholde en sentral likevekt. Hvordan kan du opprettholde den når det er en person som påvirker deg? Så det handler om deg. Det er det Tai Chi-klassikeren mener.
De fleste glemmer det nære og søker etter det fjerne. Det er deg selv. Det er formen.
Det er der du dyrker din egen timing. Og når du har en feil i partnerarbeidet, stammer feilen fra formen. Vi må gå til formen, se etter feilen i formen og rette den i formen.
Så sterkt at læreren min sa: ved å se på en person som utfører formen, vil du vite hvordan han vil bevege seg i støthendene sine. Men problemet hos de fleste Tai Chi-utøvere er at de kan utføre formen veldig fint. Men når de går inn i partnerarbeidet, tror de at det er noe helt annet.
Så de glemmer å synkronisere kroppen, vekten, formen. De gjør det i formene. Så hvis du gjør det annerledes, hvordan kan du forvente at det skal fungere? Det er akkurat som om jeg lærer alfabetet mitt veldig godt.
Jeg vet hvordan jeg skal skrive ABC veldig pent. Jeg vet hvordan jeg skal stave det engelske ordet veldig pent. Men når jeg går over til å skrive den engelske setningen, følger jeg ikke rekkefølgen i skrivingen, den grammatiske rekkefølgen.
Da forstår ikke folk hva jeg snakker om. Det er det samme. Jeg vet hvordan jeg staver how, jeg vet hvordan jeg staver are, jeg vet hvordan jeg staver you.
Jeg kan ikke si you are how. Det er det samme. Så jeg vil at du skal gå til formen, oppleve og føle bevegelsen.
Det er ikke slik at avspenning ikke er viktig. Hvis avspenning ikke var viktig, ville ikke Yang Zhen Fu blitt ved med å si til Chen Man Jing: slapp av, slapp av. Chen Man Jing ville ikke blitt ved med å si til læreren min: slapp av, slapp av.
Det er viktig. Det er grunnlaget. Uten avspenning har du ikke tenkning.
Uten avspenning har du ikke smidighet. Da vil du ikke kunne oppnå helkroppssynkronisering. Men avspenning alene gir deg ikke tingene.
I klassikeren står det: i det øyeblikket du beveger deg, må du være lett og smidig. Det betyr at du må være avspent. Avspenning gir smidighet.
Avspenning, smidighet. På kinesisk kaller de det Qing Ling (清灵). Qing betyr lett, betyr avspent.
Ling betyr smidighet. Smidighet gir deg helkroppssynkronisering. Smidighet gjør deg i stand til å være livlig.
Derfor er det Ling Huo. Ling Huo (灵活) — smidighet, Huo betyr livlig. Så lenge du har smidighet og du er livlig, kan du lære å synkronisere hele kroppen som én.
Uten det kan du ikke. Avspenning er grunnlaget. Synkroniser kroppen som én, men du må forstå rekkefølgen for hvordan du skal synkronisere.
I Tai Chi er rekkefølgen alltid at grunnlaget utløser, kroppen og armene følger etter på grunnlagets endringer. Bevegelsen og initieringen kommer fra grunnlaget; kroppen og armene bare følger grunnlagets endringer. Hvis det ikke er noen initiering og bevegelse i grunnlaget, skal det ikke være noen bevegelse i kroppen og armene.
Så du må kjenne rekkefølgen og få rekkefølgen til å endre seg i forhold til hverandre. Da er det helkroppssynkronisering. Derfor står det i Chan Sampong Tai Chi-klassikeren at bevegelsen skal være lett og smidig, og at bevegelsen skal være forbundet.
Forbundet betyr at de endrer seg i forhold til hverandre, ikke den ene etter den andre. I forhold — så de beveger seg i forhold, så de er forbundet. Nå, tenkning er den mentale prosessen.
Jeg tenker, dette er tenkning, dette er bøying, bøying er ikke tenkning. Tenkning er den mentale prosessen der du lar de avspennende følelsene flyte gjennom strukturene og ned i bakken under føttene. Når det flyter gjennom strukturene, må musklene dine slappe av.
Med en smeltende følelse må kroppen din slappe av med en smeltende følelse. Da kan tenkningen din gå gjennom og ned i bakken under føttene. Når læreren min sa at du må ha denne bevegelsen i kroppen når du trener, lot han meg kjenne på beina og kjente på kroppen hans. Det jeg følte var at musklene bare smeltet ned.
Så sa han: ikke tving det til å skje. Se det for deg, forestill deg at det skjer. Bruk sinnet ditt til å mate kroppen med denne informasjonen.
Når kroppen mottar informasjonen, kan du oppleve den. Første gang du opplever det, blir du veldig glad: å ja, jeg kan føle det. Men så prøver du å føle det igjen, og det er ikke der, fordi du prøvde for hardt. Så gradvis begynner konsistensen å komme.
Så du må ha den smeltende følelsen for at tenkningen skal kunne føre kraften ned. Jacqueline, kom hit. Så det du føler i kroppen min når jeg beveger meg er — legg hånden på låret mitt — i kroppen min slapper jeg ikke bare av som én blokk; musklene i bena og musklene i kroppen slapper av.
Så når jeg går tilbake, setter jeg meg ikke bare tilbake som én hel blokk — musklene i bena og musklene i kroppen slapper av. Hvis jeg setter meg tilbake, og du dyttet inn i meg, hvis jeg setter meg tilbake som én hel blokk, er dette det du føler. Hvis jeg har smeltende følelser, er dette det jeg føler.
Så det utgjør en forskjell. På en måte er jeg heldig som læreren min lot meg kjenne, så jeg vet hva som skjer, jeg kan se det for meg. Men hvis det fortsatt å slappe av, er det veldig abstrakt.
Så du må ha denne typen følelse gjennom hele formen. Enten du utløser eller setter deg tilbake — hvert øyeblikk når du begynner å bevege deg, må du ha denne typen følelse. Så når du har den typen avspenningsfølelse, er følelsen din — se, hver gang du går inn i en posisjon, er følelsen din denne typen følelse.
Så når noen dytter inn i deg, er følelsen din ikke — følelsen din er: se, dyttet — det er ikke slik at du motsetter deg på denne måten; du aksepterer på denne måten, aksepter den. Så du må få det inn i formen. Nå, hvordan øver du avspent kraft? Avspent kraft er ikke: jeg går inn, jeg gjør dette, jeg går inn, jeg gjør dette.
Hvis du øver på formen, gjør du dette, så når det kommer til dytting, gjør du også dette. Nei. Når det går inn i posisjon, uttrykker kraften du utløser gjennom bena seg i fingerspissene.
Så hva er avspent kraft? Avspent kraft er at hele kroppen din er avspent som én. Forbundet. På kinesisk sier de: låne energien fra jorden.
Låne energien fra jorden. Et annet ord for avspent kraft på kinesisk er Di Jing (地劲) — kraften fra under, fra under bakken. Kraften fra under bakken.
Så når du øver, er ikke utløsningen — jeg trener ikke utløsningen i tilfellene der jeg ikke dyttet inn. Nei, utløsningen — du viser kraften, du øver den i formen, virkelig. Du synker ned i bakken under føttene, og du forestiller deg at synkingen spretter tilbake fra føttene gjennom bena, kroppen, til fingerspissene.
Du forestiller deg det, bare i fingerspissene. Se det for deg. Når du først arbeider med det, går du inn i posisjoner, du absorberer kraften, du synker i posisjon, så utløser du.
Etter hvert som du blir bedre, bør du prøve å synke i overgangene, inn i posisjonene, i utløsningen. Så du lærer hvordan du sender ut kraften. Så hvis jeg utfører formen, ruller inn — hvis jeg utfører formen, følger du med på en synking, setter deg tilbake med en synking, så har du ettergivenhet og nøytralisering.
Dette er ettergivenhet, uten nøytralisering. Du har synking, ettergivenhet, nøytralisering, følger med på en synking, utløsning. Ettergivenhet, nøytralisering, følger med på en synking, utløsning.
Så du bryter faktisk roten når du følger med. Så utløser du. Hvis roten ikke er brutt — hvis jeg går tilbake og går inn og roten ikke er brutt, hvorfor skulle jeg dytte? Jeg dytter ikke, jeg har noe der.
Så lenge du har en kraft på kroppen din, tenker du ikke på å dytte, fordi du ikke er fullstendig i det flyktige. Du har fortsatt substansiellhet, da er det dobbel tyngde. Så lenge du føler at en kraft hviler på kroppen din, er du fortsatt ufullstendig; tøm kraften.
Så du går inn, som du gjør i formen, du synker inn, så utløser du. Så du absorberer, synker inn og utløser. Og til slutt er utløsning og synking ett.
Til slutt er utløsning og synking ett. Dette kommer fra formen. I den foredlede formen arbeider du med nøytralisering og utløsning som ett.
Det er det den foredlede formen er. Men i den korte formen lærer du å absorbere kraften og utløse kraften. Så hver utløsning i formen du øver på, øver du på en nøytral kraft.
Da merker du at du aldri går inn i utløsningen før alt er på plass. Så du går aldri inn i utløsningen før alt er på plass, så utløser du. Når du gjør den feste støthenden, er det det samme.
Du går inn i posisjon, så utløser du. Etter utløsningen følger du med. Utløsningen avsluttes i det øyeblikket.
Så du går ikke inn i utløsningen og dytter så igjen. Så du tenker aldri på å dytte. Du går inn i posisjon for å utløse.
Når du setter deg tilbake, absorberer du kraften. I formen bruker du grunnlaget til å utløse; du bruker også grunnlaget til å utløse hoftene. Du vender ikke fra overkroppen. Her bruker du grunnlaget til å utløse hoftene; du vender ikke fra overkroppen.
Så alt du gjør i formen, gjør du i partnerarbeidet. Jeg vil at du skal se på hoftebevegelsen min bakfra, hoftebevegelsen min i dobbeltdyttet. Vær bevisst på at hoftene vender.
Kvadrer og gå inn. Hoftene skal vende. Kvadrer og gå tilbake.
Hoftene skal vende. Gå inn. Hoftene skal vende i det som følger.
Observert bakfra om hoftene mine vender. Du gjør dette, dette er feil. Du følger med, på denne måten er det feil.
Så det er grunnlaget med hoftene. Grunnlaget, beveg hoftene. Så ser du på sideprofilen, hvordan jeg beveger meg.
Når jeg går tilbake, går jeg ikke på denne måten. Grunnlaget beveger seg tilbake. Når jeg går framover, går jeg ikke på denne måten.
Grunnlaget beveger seg. Grunnlaget, bakbenet krysser tilbake. Grunnlaget utløser ikke.
Hvis jeg gjør dette, er det feil. Så gjør du dette, det er feil. Så observerer du armene mine.
Jeg går inn i posisjon, utløser kraften. Jeg tenker ikke på å dytte. Så legg merke til det.
I det øyeblikket du utløser, vender de. Selv om du driver med støthender, hvis dere begge blir ett og kobler dere til hverandre, vil ingen få en sjanse til å dytte. Fordi de er ett.
Det er bare når personen ikke er ett og er løsrevet.