Spørsmålet ble stilt i desember 2017 fra Sersjantmajor i marinekorpset, Ronald Green, i forbindelse med at den 300 mann store styrken med marinesoldater ble stasjonert i Trondheim. Etter invitasjon fra Norge, startet marinesoldatene et seks måneders treningsopphold. Hvorfor?
Vel 25 år etter oppløsningen av Sovjetunionen oppfattes Russlands nå som en reell trussel mot Europa og Verden. Amerikansk politikk ovenfor Russland viser seg å være identisk med den som var under den kalde krigen. Trusselen må tøyles. Men om USSR og Russland, er ulike på alle tenkelige områder, hvorfor er politikken den samme, og enda viktigere, virker den?
USA trengte etterretning om Sovjet og CIA ble etablert i 1947, NSA i 1952 og DIA i 1961. Tenketanker ble født seinere for å utvikle politikk og veiledning i avskrekkingen. Forsvarsministeriet i USA måtte ansette flere tusen mennesker for å administrere den nye forsvars-institusjonen.
Den utspekulerte og konstruerte frykten for «verdenskommunismens» utbredelse ble holdt i livet og sørget for å holde rustningsindustrien i gang inntil 1991. George Kennan forutså at USA kunne komme til å ruste ned etter den kalde krigen. Det måtte aldri skje. Han var presidentens rådgiver og diplomat med viktigste oppgave å holde ved like og å utvikle den kalde krigen på det ideologiske og propagandistiske området. Han sa i 1987:
Om Sovjetunionen i morgen den dag sank i havet, ville det amerikanske militærindustrielle-etablissementet måtte fortsette videre, i all vesentlighet uforandret, helt til noen andre fiender kunne bli oppfunnet. Alt annet ville være et uakseptabelt sjokk for den amerikanske økonomien.»
Den kalde krigen endte med seier for USA. Men hva ble resultatet av denne strategien. I dag er Vestens fordomsfulle og feilslåtte politikk mer til skade enn gavn for å legitimere tidligere politiske seiere. Samme strategien virket ikke mot Sovjet og virker ikke i dag.
Sovjetunionen gikk i nok oppløsning, men russerne har lært av det. Etter Russlands anneksjon av Krim i 2014 ble 200 millioner dollar avsatt i forsvarsbudsjettet til USA i 2018 for å oppgradere flybaser i Norge, Island og UK for å avskrekke Russland. Nye baser kom raskt i årene etter.
Den kalde krigens strategi for isolasjon var tilbake. Systemet kjenner bare en fiende: USSR.
Talsmenn for denne strategien hevder fortsatt at den avskrekker Russland fra selve tanken på et angrep mot oss. Men gjøres det noen edruelig vurdering av om russernes formål eller strategi inkluderer en storskala krig i Europa?
Hva vil dagens Russland ha å vinne på en slik krig? Russland er en autoritær men ikke totalitær stat og presser ikke lenger på for en verdensomspennende revolusjon for proletariatet.
Likevel presser alle grenene til det norske militæret på for å delta i den pågående kalde krig- strategien. I de 5 siste årene har det norske forsvarsbudsjettet økt fra 65 milliarder til 112 milliarder. «Forsvarsløftet» er på 115 milliarder fram til 2036. Fra 2022 har fredsnasjonen blitt en krigsnasjon med direkte våpendonasjoner til Ukraina og skal gi 85 milliarder årlig («Nansen-programmet») til dette umettelige sluket av en tapt krig. Tilsammen blir det 275 milliarder innen 2030.
Den amerikanske og norske våpenindustrien gnir seg i hendende mens hundretusenvis av ukrainere dør og landet deres går i oppløsning. Georg Kennans plan skulle for lengst ha vært skrotet men den amerikanske dypstatens fascistoide krefter har ikke lært av historien.
Men USA har ikke skapt et «Great Amerika» under Trumps regimer. Tvert om. Den russiske militære styrken har vokst enormt, de nye teknologiske våpensystemer er USAs og Europas totalt overlegne. Ukraina er tapt for haukene i Vesten. Russland kommer til å diktere betingelsene for en fredsavtale. Vesten er marginalisert og isolert fra forhandlingene. USA og Israel plasker dessuten i en hengemyr i krigen mot Iran.
Stormaktene Kina, India og Russland har forandret det militære og geopolitiske verdenskartet uten av USA kan løfte en finger. De siste krampetrekningene til den amerikanske imperialismen og EUs stormaktsambisjoner skjer for åpen scene i resten av verden. USA har i tillegg måttet tåle tap i Irak, Libya, Syria og i Afghanistan.
Sersjantmajor i marinekorpset, Ronald Green, sa at når vårt system ikke kan tilpasse seg den nye russiske taktikken på Krim i 2017, avslører en enkel studie av Norges-kartet noen foruroligende ting som grenser til det latterlige: Den norske basen ved Trondheim, Værnes, er godt og vel 700 robuste miles fra Norges ytre nordlige grense mot Russland. Hvis den industrielle kampmaskinen til USSR aldri sendte sine kolonner med tanks gjennom det flate Fuldaområdet i Tyskland mot, øst hvorfor skulle da Russland sende dem gjennom en smal øde landtunge ved sin Norgesgrense? Hvilket politisk sluttresultat vil være målet med et slikt trekk? Selv en gjennomsnitts sivilist kan se absurditeten forbundet med et militært angrep på det nordlige Skandinavia.
Fra forsvaret heter det: «Norge bygger opp militæret i Nord-Norge fordi nordområdene har blitt viktigere militært, Russland oppfattes som en større trussel, og NATO forventer at Norge skal kunne forsvare sitt eget territorium og bidra mer til forsvaret av Norden. Det betyr ikke nødvendigvis at Norge forventer krig i morgen. Hensikten er også avskrekking: å gjøre det så vanskelig og kostbart å angripe Norge at et angrep blir mindre attraktivt».
Selv med 12 nye baser og styrking av Finnmarksbrigaden i Nord-Norge ville nok Green i dag trekke på smilebåndet.
Dette innlegget ble først publisert i avisa Friheten.
Kart: US overseas military footprint
The post Hva er poenget med basene i Norge – Russland vil aldri komme den veien appeared first on TrønderRød.