Peter Wisting:
Den vestlige verdens hykleri kjenner ingen grenser.
Nettets algoritmer har ført mine skriverier til mennesker jeg overhodet ikke kjenner. Med det har det også dukket opp flere motstemmer. Noen av dem mener at jeg i mine politiske fremstillinger er ensidig og unyansert. Andre kvier seg for å delta i det de kaller et «ekkokammer».
I dagens hastige verden har de færreste tid til langlesning, og i min iver etter å skrive kort forsvinner derfor noen nyanser. Jeg ser det uansett ikke som min oppgave å repetere den virkelighetsforståelsen som vi i mediene til daglig tutes ørene fulle av. Den versjon kan man uansett ikke unngå. Jeg velger heller å skrive om det jeg synes er underkommunisert. Så er det opp til hver enkelt å gjøre seg opp en mening. Kanskje befinner det nyanserte bildet seg et sted på halvveien. Det gjør ofte det.
Vi skriver alle primært for våre likesinnede. Det å ha tilgang på et «ekkokammer» er jeg derfor ikke alene om. Dog er mitt kammer langt mer beskjedent enn det gigantiske som mediene har til rådighet. I de etablerte mediehusene skal man lete langt og lenge etter motstemmer, og kommentarfeltet lukkes ned etter forgodtbefinnende. Mitt er vidåpent, og klarer man å lire av seg annet enn usakeligheter er det stor sjans for at kommentaren også blir besvart .
I den senere tid har jeg skrevet en del om de landene som med vestlig velsignelse nå står laglig til for Trumps hugg. I Venezuela har USA styrtet landets leder og tatt grep om landets oljeinntekter, og med mindre det iranske regimet viser fortsatt motstandsdyktighet kan USA på nytt lykkes i å få sin vilje. I Cuba forbreder man seg på å være nestemann. I sosiale medier rettes kritikken mot Maduro, Canel, Castro, og de skriftlærde. Ikke mot USA, som nok en gang blander seg inn i andre lands anliggender.
Når Trump har gjort vei i vellinga skal visstnok iranere bli som oss, og venezuelanere og cubanere få tilbake det «gode» samfunn de hadde før den bolivariske- og den cubanske revolusjonen. At det Batista-styrte Cuba, og Venezuela før Chávez var alt annet enn godt for andre enn USA og de velstående, spiller ingen rolle når man har bestemt seg for at det var med Chávez og Castro det hele gikk galt. At mye – særlig for de fattige – gikk riktig vei etter deres overtagelse er ubehagelig støy man ikke ønsker å forholde seg til. At det så stagnerte skyldtes naturligvis ikke bare dårlig ledelse og korrupsjon, men var også en konsekvens av amerikanske sanksjoner som med Sovjetunionens fall dessverre tynget ytterligere. Hadde USA hatt andre interesser enn sine egne kunne både Cuba og Venezuela fått mulighet til å utvikle seg på riktig måte. En av fellesnevnerene for de tre ovennevnte landene er at mye av dagens misnøye er hjemlet i den vanskelige økonomiske situasjonen, som igjen blant annet skyldes vestlige sanksjoner.
I vesten tror kommentariatet at iranere etter en eventuell revolusjon skal omfavne den vestlige livsstil. Når prestene er borte vil de etter sigende umiddelbart kaste hodeplagget og omfavne «våre verdier». Noen vil nok det, men man ser da bort fra det faktum at islam har et 1200 år langt fotfeste i landet, og mer enn 95% av befolkningen tilkjenner seg religionen. De fleste av dem avskyr trolig vår dekadente livsstil og vil neppe adoptere den.
Også jeg støtter de ovenevnte folkene i sin kamp dersom det er det flertallet ønsker. Dog blir for meg deres europeiske eksilbefolkning intet sannhetsvitne for opinionen i landet. Eksilantene selv, eller deres foreldre, flyktet fra et styre de ikke likte, men det gir dem ingen legitimitet til å snakke på vegne av et folkelig flertall. Skal endring skje må det komme fra majortitetsbefolkningen. Et USA-ledet regimeskifte har aldri skapt noe langvarig godt med seg. Tvert imot har land etter land blitt forhindret i å utvikle seg, eller totalrasert som følge av amerikansk innblanding. USA intervenerer alltid under demokratiets falske flagg, og gjør kun det som gagner dem selv. I egeninteressens navn spiller verken suverenitet eller landegrenser noen rolle.
Noen har vært kritiske til hvorfor jeg skriver så mye om USAs overgrep uten å ta avstand fra Russlands krigføring i Ukraina. Jeg har alltid ment at alle land må respektere andres grenser. Også Russland. Min reaksjon er en motreaksjon på hykleriet og dobbelmoralen. Det ropes sanksjoner og krigsforbrytelser hver gang land vi ikke liker tar seg til rette, mens det enten er dørgende stille eller et klapp på skulderen når vi selv eller våre allierte gjør seg skyldige i tilsvarende eller grovere. Sett fra den vestlige tribune har USA rett til å rydde i egen bakgård. Russland har det ikke. Russere skal umiddelbart trekkes til Haag. Amerikanere og vestlige ledere aldri. Den vestlige verdens hykleri kjenner ingen grenser.
I motsetning til mange har jeg i lang tid holdt en lav profil i israelkonflikten. Jeg føler meg verken hjemme blant palestinavenner eller israelvenner. Jeg hadde stor sympati med Israel etter angrepet 7. oktober og postet noe om det, men da Israels motsvar kom helt ut av proposjon hadde jeg behov for å korrigere meg selv. Siden den gang har jeg valgt å være stille. Jeg tror det er mulig å anføre gode argumenter for begges sak.
Da har jeg definitivt sagt mitt. For meg kan Trump gjerne ta både Grønland, Canada og alt annet han i den vestlige verden måtte ønske. Da kan vestlige ledere få føle Øverlands velmenende ord «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». USA har vært verdens bølle de siste 80 år. At deres medsammensvorne heiagjeng nå får føle på det andre land har følt på er det minste problem.
God søndag!
Hentet fra Peter Wistings Facebook-side 20.09.2026
Framheva bilde:
Fidel Castro og Huber Matos
under inntoget i Havanna,
8. januar 1959.
Foto: ukjent. Public domain.
Innlegget «Den vestlige verdens hykleri kjenner ingen grenser.» dukket først opp på Politikus.