Et sentralt spørsmål er i hvilken grad NATO-utvidelsen og den stadig tettere vestlige integrasjonen av Ukraina representerte en sammenhengende amerikansk geostrategi etter den kalde krigen, og i hvilken grad denne strategien undervurderte hvordan Russland ville reagere på den kumulative endringen i Europas maktbalanse.
«Salami-taktikk og The Grand Chessboard»
Begrepet «salami-taktikk» beskriver en strategi hvor et større planlagt mål oppnås gjennom en serie mindre og gradvise steg. Hvert enkelt steg kan fremstå som begrenset og håndterbart, mens den samlede virkningen etter hvert kan bli betydelig. I debatten om Ukraina er dette interessant fordi den vestlige militære dominansen etter den kalde krigen faktisk ble utvidet trinnvis. Polen, Ungarn og Tsjekkia ble medlemmer av NATO i 1999. I 2004 fulgte blant andre Estland, Latvia, Litauen, Romania og Bulgaria osv. Parallelt utviklet forholdet mellom USA, NATO og Ukraina seg gradvis i retning av tettere politiske og militære samarbeid. Utviklingen samlet sett endret Europas sikkerhetsarkitektur betydelig og endret den globale strategiske militære balansen.
Zbigniew Brzezinski var amerikansk statsviter, geopolitisk strateg og nasjonal sikkerhetsrådgiver for president Jimmy Carter fra 1977 til 1981. I 1997 publiserte han «The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives», en bok som analyserte USAs posisjon etter Sovjetunionens sammenbrudd og hvordan USA burde ivareta sin globale maktposisjon. Eurasia betraktes som det viktigste geopolitiske området i verden. Argumentet er at USA, som den dominerende makten etter den kalde krigen fra 1990, måtte hindre at én annen enkelt makt fikk kontroll over Eurasia. Europa fikk en sentral plass i den amerikanske strategien, og NATO ble betraktet som en viktig del av USAs geopolitiske strategi på det europeiske kontinentet. Brzezinski støttet en gradvis utvidelse (salami-taktikken) av den vestlige militære dominansen og så Russland som en stat som måtte «vingestekkes» for å sikre USA’s globale dominans og den unilaterale verdensorden. Brzezinski beskrev Ukraina som et «geopolitical pivot», et geopolitisk nøkkelland. Bakgrunnen var landets geografiske beliggenhet, betydningen Ukraina hadde for Russland økonomisk og sikkerhetspolitisk. I strategien Brzezinski fremla for å svekke Russland var det viktig for USA å integrere Ukraina innenfor amerikansk politisk kontroll og militær maktsfære.(1)
Brzezinskis analyse var imidlertid ikke bare et isolert akademisk synspunkt. Amerikanske myndigheter diskuterte på 1990-tallet konkret hvordan NATO skulle utvides østover. Deklassifiserte amerikanske dokumenter viser at Clinton-administrasjonen planla en gradvis NATO-utvidelse samtidig som USA forsøkte å utvikle et institusjonalisert forhold til Russland. Dokumentene viser også at amerikanske beslutningstakere var klar over at russiske myndigheter motsatte seg utvidelsen. I 1995 skrev daværende nasjonal sikkerhetsrådgiver Anthony Lake at russisk motstand mot NATO-utvidelsen var «deep and profound», og at russiske ledere ville gjøre sitt ytterste for å hindre en utvikling de mente var grunnleggende i strid med Russlands langsiktige interesser. (2) Dette er et viktig punkt fordi det viser at Washington ikke var uvitende om den russiske reaksjonen. Amerikanske beslutningstakere visste at NATO-utvidelsen hadde en geopolitisk kostnad i forholdet til Russland. Strategien var likevel å gjennomføre utvidelsen gradvis, samtidig som man forsøkte å etablere et samarbeid mellom NATO og Russland som kunne redusere motsetningene. USA og dets europeiske allierte ønsket å utvide den vestlige militære dominansen, mens Russland ønsket å begrense det de oppfattet som en gradvis innskrenkning av sitt strategiske handlingsrom og trussel mot sin sikkerhet.
«Økte spenninger mellom NATO/USA og Russland adresseres av CIA-direktør William Burns»
Den tiltagende spenningen mellom NATO-USA og Russland blir synliggjort av William Burns en erfaren amerikansk diplomat som blant annet var USAs ambassadør i Russland fra 2005 til 2008 og senere ble direktør for CIA. I februar 2008 sendte han, som ambassadør i Moskva, et diplomatisk telegram med den karakteristiske tittelen «Nyet Means Nyet: Russia’s NATO Enlargement Redlines». Telegrammet var skrevet i forbindelse med diskusjonen om Ukrainas og Georgias ønske om å få en nærmere tilknytning til NATO. Burns rapporterte at russiske myndigheter så på ukrainsk NATO-medlemskap som en svært alvorlig sikkerhetspolitisk trussel.
Han skrev blant annet at Ukraina og Georgias NATO-ambisjoner ikke bare berørte en «raw nerve» i Russland, men skapte alvorlige bekymringer for stabiliteten i regionen. Han rapporterte også at russiske myndigheter fryktet at Ukrainas interne splittelse om NATO kunne føre til politisk vold, territorielle konflikter eller i verste fall borgerkrig. (3) Burns’ telegram er interessant fordi det gir et direkte innblikk i hva en høytstående amerikansk diplomat faktisk rapporterte fra Moskva før NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008. Det var altså ikke russiske offentlige uttalelser som hevdet at NATO-utvidelsen var problematisk. Den amerikanske ambassaden rapporterte til Washington at motstanden mot ukrainsk NATO-medlemskap gikk på tvers av det russiske politiske spekteret og var knyttet til det russiske synet på landets grunnleggende sikkerhetsinteresser. Burns skrev at en slik utvikling kunne få uforutsigbare konsekvenser for stabiliteten i regionen. (3) Fire år senere ble Burns direktør for CIA, og senere publiserte han selv det aktuelle telegrammet i sine memoarer. Dermed er dokumentet ikke bare en lekkasje eller en sekundær gjengivelse, men et amerikansk diplomatisk dokument som Burns selv senere bidro til å gjøre offentlig tilgjengelig. (4)
Til tross for disse advarslene besluttet NATO på toppmøtet i Bucuresti i april 2008 å erklære at både Ukraina og Georgia «will become members» av alliansen. Frankrike og Tyskland var skeptiske til den konkrete medlemskapsprosessen, men USA presset på for en formulering som holdt medlemskap som et fremtidig mål. (5) Det er nettopp på dette tidspunktet at den kumulative karakteren av den vestlige strategien blir særlig tydelig. Dvs. resultatet av «salami-strategien». Russland hadde allerede reagert på tidligere NATO-utvidelser, og amerikanske diplomater hadde rapportert at Ukraina representerte en langt mer sensitiv sak. Likevel ble Ukrainas fremtidige NATO-medlemskap gjort til et offisielt mål for alliansen. Det er dette som gjør begrepet «salami-taktikk» analytisk interessant. Den enkelte «skiven» kan ha vært begrenset. Polen, Ungarn og Tsjekkia kunne bli medlemmer. Deretter kunne Baltikum og andre tidligere sovjetiske eller Warszawapakt-land bli medlemmer. Ukraina kunne få tettere samarbeid med NATO uten å bli medlem. Det kunne utvikles militære partnerskap og treningsprogrammer. Hver enkelt beslutning kunne forsvares på egne premisser. Men summen av beslutningene var grunnleggende endring av Russlands strategiske omgivelser, dets sikkerhet og den globale militærstrategiske balansen.
«Vestlige eksperters og akademikeres vurderinger av NATO-USA’s politiske og militære aktiviteter i EuroAsia»
John Mearsheimer, amerikansk statsviter ved University of Chicago og en av de mest kjente representantene for den realistiske skolen innen internasjonal politikk, legger stor vekt på statenes makt, sikkerhetsinteresser og geopolitiske posisjon. I en mye omtalt artikkel i Foreign Affairs i 2014 argumenterte Mearsheimer for at røttene til Ukraina-krisen ligger i NATO-utvidelsen, EUs østlige ekspansjon og Vestens forsøk på å trekke Ukraina ut av Russlands strategiske innflytelsessfære og integrere landet i Vesten. (6) Mearsheimer formulerte denne vurderingen allerede før Russlands SMO i 2022. Han argumenterte i 2014 for at dersom Vesten fortsatte å forsøke å gjøre «Ukraina til en vestlig bastion» på Russlands grense, ville det øke risikoen for en alvorlig konflikt. Han mente at Russland betraktet Ukraina som så strategisk viktig at Moskva ville være villig til å gå svært langt for å forhindre at landet ble en del av den «vestlige militære dominansen» i Euro-Asia. Han påpekte også at småstater som Ukraina ikke eksisterer i «globale vakum», men i «globale militærstrategiske realiteter». Dvs. småstaters suverenitet er en sannhet med modifikasjoner. Dersom en småstat istedet for å velge nøytralitet og diversifisere sine forhold til større stater som USA og Russland vil de undergrave sin autonome tilstand. I en global militærstrategisk realitet hvor styrkeforholdet mellom stormaktene er realiteter vil endringer i den strategiske maktbalansen nødvendigvis utløse konflikter. (6)
Den tidligere amerikanske ambassadøren Jack Matlock representerer et annet viktig perspektiv. Matlock var USAs siste ambassadør til Sovjetunionen, fra 1987 til 1991, og hadde dermed direkte erfaring med avslutningen av den kalde krigen og forhandlingene mellom Washington og Moskva. Han har i ettertid vært en tydelig kritiker av NATO-utvidelsen og har hevdet at USA etter den kalde krigen burde ha arbeidet for en europeisk sikkerhetsstruktur som også inkluderte Russland, fremfor å utvide NATO stadig nærmere russiske grenser. (7) Matlocks syn er særlig interessant fordi det ikke kommer fra en russisk eller antiamerikansk tradisjon, men fra en amerikansk diplomat som selv var involvert i avslutningen av den kalde krigen. I en artikkel skrevet like før Russlands fullskalainvasjon i 2022 hevdet Matlock at krisen var forutsigbar, og at han allerede etter Sovjetunionens sammenbrudd hadde advart om at NATO-utvidelsen kunne føre til alvorlige problemer. Han mente at en europeisk sikkerhetsstruktur som inkluderte Russland kunne ha redusert faren for en konfrontasjon. (7) Matlock har senere argumentert for at vestlig innblanding i Ukrainas interne politiske konflikt etter hans syn forverret situasjonen og reduserte muligheten for en politisk løsning. Han har samtidig vært tydelig på at den russiske invasjonen ikke kan bortforklares, men mener at årsakene til konflikten må analyseres i et bredere historisk perspektiv.
Et fjerde perspektiv kommer fra George Beebe, tidligere leder for CIA’s Russland-analyse. Beebe er særlig interessant fordi han bringer et etterretningsfaglig perspektiv inn i debatten. Han har argumentert for at amerikanske beslutningstakere etter den kalde krigen undervurderte hvor sterkt Russland oppfattet NATO-utvidelsen som en strategisk trussel. Han skiller mellom å forklare Russlands beslutning og å rettferdiggjøre den. (9) Beebe har lagt særlig vekt på forskjellen mellom formelt NATO-medlemskap og det han omtaler som en gradvis «NATO-fisering» av Ukraina. Poenget hans er at et land ikke nødvendigvis trenger å være formelt medlem av en militærallianse for å bli stadig tettere integrert i alliansens militære struktur gjennom trening, våpen, etterretning, interoperabilitet og militært samarbeid.
Fra Moskvas perspektiv kunne dette innebære at vinduet for å forhindre en permanent vestlig militær integrasjon av Ukraina gradvis ble mindre. (9) Dersom Beebe har rett i at Russland ikke bare reagerte på et mulig fremtidig NATO-medlemskap, men også på den gradvise militære integrasjonen av Ukraina og vestlige opprustningen av Ukraina fra 90-tallet, kan man hevde at det ikke bare var selve medlemskapet i NATO som var relevant, men den kumulative utviklingen effekten på den militærstrategiske balansen og Russlands opplevelse av redusert sikkerhet. Ukraina hadde blitt stadig tettere knyttet til NATO uten at det nødvendigvis ble tatt et enkelt dramatisk skritt som alene endret det sikkerhetspolitiske bildet. Beebe mener det er analytisk feil å beskrive krigen som om den oppstod uten en langvarig sikkerhetspolitisk forhistorie. I en artikkel argumenterte han for at verken Russland eller Vesten kunne oppnå en stabil «vinn eller tap»-løsning i Ukraina uten å risikere å ødelegge Ukraina og forverre konfrontasjonen mellom atommaktene. Han etterlyser løsninger som tar hensyn til begge siders sikkerhetsinteresser. (10) Det er også viktig understreke at i 2008 ville 58% av ukrainerne stemt mot NATO-medlemskap, mest sannsynlig for at de var bevist hvilken konflikt det ville føre til mellom NATOUSA og Russland hvor Ukraina ville bli slagmarken hvor en slik konflikt ville bli utkjempet. Likevel fortsatte altså NATOUSA den gradvise militære integrasjonen av Ukraina som hadde startet på 90-tallet.
Brzezinski, Burns, Matlock, Mearsheimer og Beebe representerer ikke samme politiske eller intellektuelle tradisjon, og identiske vurderinger. Brzezinski var en amerikansk geostrateg som argumenterte for en sterk vestlig NATOUSA dominans i Eurasia og så på Ukraina som et geopolitisk nøkkelland. Burns er en amerikansk diplomat som i 2008 rapporterte at russisk motstand mot ukrainsk NATO-medlemskap kunne få alvorlige konsekvenser. Matlock en tidligere amerikansk ambassadør til Sovjetunionen mente at NATO-utvidelsen var en strategisk feil. Mearsheimer en realistisk statsviter argumenterte for at NATO-utvidelsen var den viktigste underliggende årsaken til Ukraina-krisen. Beebe fra CIA’s avdeling for Russland-analyse, la vekt på den gradvise vestlige integrasjonen av Ukraina som ble oppfattet som en alvorlig russisk sikkerhetspolitisk trussel. Disse personene tilhører ikke én felles «skole». Brzezinski ønsket å styrke den amerikanske dominansen i Eurasia, mens Matlock og Mearsheimer i langt større grad advarte mot konsekvensene av en slik maktpolitikk. Burns forsøkte først og fremst å rapportere hvordan situasjonen ble oppfattet i Russland. Beebe forsøker å forklare hvordan feilaktige eller forenklede forestillinger om motpartens interesser kan føre til strategiske feilberegninger.
«Inkompatibilitet mellom vestlige ambisjoner om dominans i Euro-Asia og Russiske sikkerhetsbehov»
Det mest interessante spørsmålet blir derfor om den vestlige strategien etter den kalde krigen inneholdt en uoverkommelig selvmotsigelse. På den ene siden Brzezinskis ønske om at USA skulle bygge en ny europeisk miltærstrategi basert på NATO og USA’s interesser hvor Ukraina hadde en sentral rolle i å svekke Russlands posisjon. Samtidig innebar denne vestlige militærstrategien at man gradvis nærmet seg Russland tålegrenser for trusselen mot deres sikkerhet. Amerikanske beslutningstakere visste at Russland motsatte seg denne utviklingen, men vurderte at russisk motstand kunne håndteres gjennom «diplomati» og sanksjoner som ville tvinge Russlands til gradvise tilpasning til den nye unilaterale verdensordenen med USA som verdenshegemon. (2) Her er forbindelsen til «salami-taktikken» særlig tydelig. Dersom man ser på hvert enkelt steg isolert, kan NATO-utvidelsen fremstå som en serie lure taktiske beslutninger i en større strategisk plan hvorav Minsk-avtalene inngår i «salami-taktikken». Dersom man ser på hele perioden under ett, fra 1990-tallet til 2008 og videre til utviklingen etter 2014, blir bildet klarere. Det var ikke én beslutning som skapte den nye sikkerhetsordenen. Det var summen av mange beslutninger.
Brzezinski viser den amerikanske geopolitiske strategien som lå bak ambisjonen om en sterk vestlig/USA dominans i Eurasia. Burns viser at amerikanske diplomater var klar over hvor alvorlig og negativt Russland oppfattet USA’s og NATO’s tilstedeværelse og aktiviteter i Ukraina. Matlock advarte om at NATO-utvidelsen kunne føre til en konfrontasjon som kunne vært unngått gjennom en mer inkluderende europeisk sikkerhetsorden. Mearsheimer analyserte utviklingen ut fra et realistisk perspektiv og hevdet at NATO-utvidelsen var den sentrale årsaken til krisen. Beebe fremhever hvordan den gradvise militære integrasjonen og opprustningen av Ukraina skapte en oppfatning i Moskva av at tiden for å forhindre en permanent vestlig NATO-USA militær dominans i Ukraina, var i ferd med å renne ut. På dette grunnlaget kan man argumentere for at den amerikanske politikken etter den kalde krigen faktisk hadde en betydelig grad av strategisk kontinuitet. Målet var å utvide den vestlige militære dominansen i øst-Europa, utvide vestens institusjoner østover og hindre at Russland fikk en reell global rolle ved å svekke Russlands posisjon i Øst-Europa og Eurasia. Ukraina var viktig i denne strategien fordi landets geopolitiske beliggenhet gjorde det til et sentralt punkt i forholdet mellom Russland og Vesten.
«Vestlig hybris og overdreven tro på «salami-taktikk» som redskap for å gjennomføre langsiktige mål om politisk og militær dominans»
«Salami-taktikk» kan være nyttig som en metafor for den kumulative virkningen av mange vestlige taktiske beslutninger, men ikke nødvendigvis en egnet metode for å oppnå dominans over Russland. Dokumentasjonen gir et visst grunnlag for å si at vestlige beslutningstagere «forregnet» seg. De trodde de kunne fortsette sin «salami-taktikk» for å undergrave Russlands militære, politiske og økonomiske posisjon. «Salami-taktikken» ansås som en plausibel strategi for å svekke Russland slik at det ville umuliggjøre en russisk militær motstand mot den vestlige stategien om total vestlig dominans i Euroasia. Burns’ rapport fra 2008 viser at denne risikoen for en konflikt var kjent. Matlocks senere vurderinger viser at enkelte amerikanske diplomater mente NATO-utvidelsen var en strategisk feil. Mearsheimer hevdet allerede i 2014 at den vestlige politikken ville føre til alvorlige problemer. Beebe har senere argumentert for at den kumulative integrasjonen av Ukraina ble undervurdert som en faktor i Russlands beslutningsprosess. Det går an å hevde at vestlig politikk bidro til å skape eller forverre et sikkerhetsdilemma, samtidig som man fastholder at Russland selv tok beslutningen om å bruke militærmakt og at dette er Russland eget ansvar.
Å forklare hvorfor en aktør handler som den gjør, er ikke det samme som å legitimere handlingen. Den mest presise historiske konklusjonen er derfor at NATO-utvidelsen og den vestlige integrasjonen av Ukraina kan forstås som deler av en langsiktig amerikansk og europeisk strategi for å utvide den vestlige militære og politiske dominansen etter den kalde krigen. Strategien innebar en gradvis endring av Europas maktbalanse som de amerikanske og europeiske beslutningstakere var informert om at Russland ville motsette seg. Dokumentasjonen gir grunnlag for å si at de vestlige strategene la for stor vekt på de enkelte skivene i «salami-taktikken» og for liten vekt på hvordan hele salami’en til slutt ville se ut som fra Moskvas side. Jeffrey Sachs, den amerikanske økonomen og professoren , argumenterer for at krigen ikke kan forstås uten å se på den lange historien med NATO-utvidelse, vestlig støtte til Ukraina og manglende evne til å etablere en europeisk sikkerhetsordning som Russland kunne akseptere. Hans analyse overlapper på flere punkter med Matlocks, Mearsheimers og Beebes vurderinger, selv om de kommer fra forskjellige faglige og politiske utgangspunkter. Sachs’ perspektiv kan dermed leses som det siste leddet i denne kritikken:
Det som Washington, London og EU ønsker å fremstille som en serie rasjonelle og begrensede sikkerhetspolitiske beslutninger (salami-skiver) overfor den vestlige befolkningen, visste disse vestlige beslutningstagerne at utifra Moskvas perspektiv ville oppfattes som en sammenhengende og stadig mer truende prosess mot russisk sikkerhet. Dette stiller alvorlige etiske spørsmål ved den konfrontasjons-politikken vestlige ledere som Biden, Trump, Johnson, Merz, Sholz, Starmer, Stoltenberg, Macron, Rutte m.fl har ført. Det må ha vært åpenbart for dem alle at det ukrainske folket måtte bli ofrene i en slik strategi som ville føre til en konfrontasjon med Russland. Det stiller også alvorlige etiske spørsmål overfor den måten vestlige politikere har ført den vestlige befolkningen bak lyset på, og ledet oss på terskelen til en 3. verdenskrig.
KILDER
(1) Zbigniew Brzezinski, The Grand Chessboard: American Primacy and Its Geostrategic Imperatives, 1997. Brzezinskis analyse av Ukraina som et geopolitisk nøkkelland og USAs posisjon i Eurasia er sentral for forståelsen av hans geostrategiske perspektiv. Se også tilgjengelig tekstversjon av boken hos National Security Archive. (mearsheimer.substack.com)
(2) Deklassifiserte dokumenter fra Clinton-administrasjonen viser at amerikanske myndigheter på 1990-tallet både planla en gradvis NATO-utvidelse og var klar over at russisk motstand mot utvidelsen var «deep and profound». National Security Archive har samlet og publisert dokumentene, blant annet notater fra nasjonal sikkerhetsrådgiver Anthony Lake og State Department-tjenestemenn. (Nasjonal sikkerhetsarkiv)
(3) William J. Burns, USAs ambassadør i Moskva, diplomatisk telegram av 1. februar 2008, «NYET MEANS NYET: RUSSIA’S NATO ENLARGEMENT REDLINES». Telegrammet rapporterte om russisk motstand mot Ukrainas og Georgias NATO-ambisjoner og om frykten for destabilisering, splittelse og i verste fall borgerkrig i Ukraina. (Scribd)
(4) William J. Burns, The Back Channel: A Memoir of American Diplomacy and the Case for Its Renewal, 2019. Burns omtaler selv telegrammet fra 2008; det er også referert til i senere forskningslitteratur om Russlands forhold til NATO-utvidelsen. (direct.mit.edu)
(5) NATO, Bucuresti-toppmøtet 2008. NATO erklærte at Ukraina og Georgia «will become members» av alliansen, selv om det ikke ble fastsatt noen konkret tidsplan for medlemskap. (metacpc.org)
(6) John J. Mearsheimer, «Why the Ukraine Crisis Is the West’s Fault: The Liberal Delusions That Provoked Putin», Foreign Affairs, september/oktober 2014, vol. 93, nr. 5, s. 77–89. Mearsheimer argumenterer for at NATO-utvidelse var det sentrale elementet i en bredere vestlig strategi for å integrere Ukraina i Vesten. (JSTOR)
(7) Jack F. Matlock Jr., «NATO and the Origins of the Ukraine Crisis», februar 2022. Matlock, som var USAs siste ambassadør til Sovjetunionen, argumenterte for at NATO-utvidelsen var en sentral årsak til den sikkerhetspolitiske krisen og at en annen europeisk sikkerhetsstruktur kunne ha redusert risikoen for konflikt. (Common Dreams)
(8) Jack F. Matlock Jr., «Ukraine: Tragedy of a Nation Divided», 14. desember 2021. Matlock hevder blant annet at vestlig innblanding i Ukrainas interne konflikt forverret krisen og økte risikoen for konflikt mellom atommakter. (jackmatlock.com)
(9) George Beebe, tidligere leder for CIA’s Russland-analyse, har argumentert for at den gradvise vestlige militære integrasjonen av Ukraina må tas med i analysen av Russlands sikkerhetsoppfatning. I senere intervjuer har han understreket forskjellen mellom formelt NATO-medlemskap og en gradvis «NATO-isering» gjennom militær trening, utstyr, etterretning og interoperabilitet. (podProse)
(10) George Beebe, «Are Russia and America Headed Towards a Disastrous Conflict Over Ukraine?», The National Interest, 18. februar 2022. Beebe argumenterte før fullskalainvasjonen for at verken Russland eller Vesten kunne skape en stabil vinn-tap-løsning rundt Ukraina, og advarte mot en utvikling som kunne føre til en direkte konfrontasjon mellom atommakter. (The National Interest)
(11) George Beebe, Mark Episkopos og Anatol Lieven, «Right-Sizing the Russian Threat to Europe», Quincy Institute, 2024. Forfatterne argumenterer for at russiske sikkerhetsoppfatninger må tas med i analysen, samtidig som de skiller dette fra en påstand om at Russland har rett til å føre krig mot Ukraina eller NATO-land. (quincyinst.org)
(12) Jeffrey Sachs har i en rekke foredrag og intervjuer argumentert for at NATO-utvidelsen, Vestens politikk overfor Ukraina og manglende håndtering av Russlands sikkerhetsinteresser må inngå i årsaksanalysen av krigen. Hans syn overlapper på enkelte punkter med Mearsheimer, Matlock og Beebe, men Sachs har sin egen økonomiske og utenrikspolitiske tilnærming.