Eksperter på Russland kaster lys over Kremls vurderinger.
Hvis verden eksploderer i en konflikt om Kaliningrad—den lille russiske eksklaven klemt mellom Polen, Litauen og Østersjøen—ville det i det minste vært ett lysglimt for de overlevende å sette pris på: Det ville vært mørkt humoristisk og ironisk.
The American Conservative, 3. oktober 2026.
Kaliningrad – eller Königsberg, som den tidligere tyske byen ble kalt før den ble erobret av Sovjetunionen i 1945 – var fødestedet til filosofen Immanuel Kant, hvis mest varige bidrag til politisk teori var et langt essay om internasjonale relasjoner, Mot evig fred. I essayet skisserer Kant noen svært intelligente ideer som regjeringer bør gjennomføre, ikke bare for å få slutt på eksisterende fiendtligheter, men også skape de politiske forutsetningene for, vel, evig fred.
Gamle Kant publiserte det håpefulle essayet for 231 år siden og ville helt sikkert blitt forstyrret og skuffet over ukens overskrifter. Den mest fengslende kom fra New York Post: «Moskva truer med atomrespons over en liten festning klemt mellom USAs allierte, mens frykten for sammenstøt vokser». (The Post har virkelig talent for denne typen ting, ikke sant?)
Overskriften fra Associated Press beskrev den siste utviklingen mer treffende, om enn mindre dramatisk. «Russland advarer NATO om en mulig atomrespons hvis Kaliningrad blir avskåret», ropte de.
Så, hva er det som har gjort russerne så opprørte? Ledende eksperter på Russland fortalte The American Conservative at Moskva tillegger eksklaven en dyp strategisk betydning og oppfatter en vestlig trussel mot den.
«Kaliningrad gir Russland enda en havn i varmt vann ved Østersjøen», sa Thomas Graham, stipendiat ved Council on Foreign Relations og tidligere ekspert i Det hvite hus under president George W. Bush. «Den har også store militære ressurser for å forsvare Russlands interesser i regionen, inkludert adkomstveier til St. Petersburg».
Anatol Lieven fra Quincy-instituttet bemerket en enda mer direkte russisk interesse: «Russland bryr seg om dette fordi det er internasjonalt anerkjent russisk nasjonalt territorium», sa Lieven. «Ethvert angrep på den eller blokade er derfor juridisk en krigshandling mot Den russiske føderasjon, som den russiske regjeringen må svare på eller møte dyp ydmykelse».
Dette er viktige punkter som få eksperter ville kranglet om. Men det som virkelig utmerker Graham og Lieven, er deres evne til å se – fra Russlands synspunkt – en vestlig trussel mot Kaliningrad, og å ta den på alvor. Ut fra kommentarene begge mennene ga, kom ikke Russlands president Vladimir Putin med lettvinte atomtrusler.
«I noen NATO-land har det vært snakk om å blokkere Kaliningrad, det vil si å isolere regionen fra resten av Russland både til lands og til sjøs», sa Graham. «Putin ville se på en blokade som en krigshandling mot Russland. Så han sørger for at Europa forstår at han vil forsvare russisk land med alle nødvendige midler, som kan inkludere atomvåpen».
Moskva hadde allerede vært tilbøyelig, selv før de siste spenningene mellom Russland og Vesten, til å se på Kaliningrad som utsatt for NATOs angrep. «Utvidelsen av NATO til Polen, Litauen, Sverige og Finland betyr at Kaliningrad nå er omgitt av NATO-land både til lands og til sjøs», bemerket Lieven.
(Se også Lieven på Double Down News: WE ARE BEING LIED TO: Washington Insider DROPS BOMBSHELL on Ukraine War)
Dessverre utfører ikke alle vestlige eksperter slike handlinger med å vurdere perspektivene. Ta for eksempel en nylig artikkel i The Hill i betraktning, som, i hvert fall ifølge denne redaktøren og spaltisten, faktisk brakte ukens mest foruroligende overskrift: «Kaliningrad er bare Putins avledning».
Medforfatterne – Mark Toth og Jonathan Sweet – skriver at Kreml driver med «kjernefysisk bløffing», for å skremme Vesten og avlede oppmerksomheten fra egne militære nederlag i Ukraina. Tidlig i artikkelen er den eneste konteksten de gir for Moskvas advarsler en ny britisk TV-serie kalt The Wargame, hvor Storbritannia lanserer gjengjeldelsesangrep mot Kaliningrad etter et russisk angrep.
En ukritisk gjennomlesning av artikkelen deres kan gi inntrykk av at dette TV-programmet var hovedårsaken, kanskje det eneste, som motiverte Putins truende retorikk. Men en oppmerksom leser ville lært noe annet, for forfatterne belyser utilsiktet de typer vestlig atferd som utløste Putins advarsler.
«Kaliningrad er et uthult skall av det det var før Russlands invasjon av Ukraina», skriver de. «Som Polens utenriksminister Radosław Sikorski påpekte tidligere denne måneden, ‘Det er knapt noen [russiske] tropper [i Kaliningrad-eksklaven]’».
Men det var ikke alt Sikorski sa. Toth og Sweet lenker til en artikkel i Defense News, hvor den første setningen er denne:
NATO-allierte kan holde øvelser i nærheten av Russlands Kaliningrad-eksklave i et forsøk på å presse Moskva til å svekke sin militære posisjon i Ukraina og trekke ut noen av troppene der, sa Radosław Sikorski, Polens visestatsminister og utenriksminister.
Det er tydelig at Sikorski gikk langt utover bare å kommentere Russlands styrkeposisjon i regionen. Artikkelen understreker at han ikke anbefalte «offensive» tiltak mot Kaliningrad, men man kan knapt klandre Putin for ikke å forstå forskjellen. Faktisk anbefaler Sikorski i de relevante sitatene at NATO «aggressivt» øver rundt Kaliningrad og begynner å behandle eksklaven som en front i konfrontasjonen mellom Russland og Vesten.
Toth og Sweets artikkel fortsetter: «Selv om Kaliningrad fortsatt er hovedkvarter for den russiske Østersjøflåten, har Østersjøen i praksis blitt en NATO-kontrollert innsjø, etter at Sverige og Finland ble de nyeste medlemmene av NATO». Kaliningrad, skriver de, «er svært sårbart», og i dag huser det bare atommissiler, ettersom de konvensjonelle styrkene er utplassert i Ukraina.
Dermed er «Moskvas kjernefysiske Dommedags-bløffing rett og slett det siste forsøket fra Putin og hans Kreml-kumpaner på å dekke over dette problemet».
Her leder premissene bare til konklusjonen i den forstand at de krasjer voldsomt inn i konklusjonen. Hvis et stadig mer sårbart Kaliningrad har strategisk verdi for Russland og bare kan forsvares med atomvåpen, bør kanskje vestlige ledere ikke true Kaliningrad – og kanskje vestlige analytikere bør ta Moskvas gjentatte advarsler mer alvorlig, om at slike trusler kan møte et svar i form av atomvåpen.
Disse analytikerne bør også forstå at det russiske politiske etablissementet generelt – ikke bare Putin – oppfatter en vestlig trussel mot Kaliningrad som, hvis den iverksettes, kan utløse en ødeleggende konflikt mellom Russland og NATO. Med henvisning til Sikorskis tilsynelatende forslag om at NATO kunne isolere eksklaven og tvinge den til å overgi seg, sa Lieven: «Hvis dette skjedde har hver russer jeg har snakket med, sagt at Russland på troverdig vis ville ha truet med bruk av atomvåpen, etterfulgt av faktisk bruk, dersom NATO ikke trakk seg».
Spenningsnivået mellom Russland og Vesten er verre enn det har vært siden den kalde krigen, og den gjensidige forståelsen er kanskje dårligere. I vår tid kan Kants drømmer om evig fred virke naive, nesten i retning av vrangforestillinger, men våre ledere har vel nok visdom til ikke å la utilgivelige feilvurderinger om hans hjemland ved Østersjøen føre til atomkrig. Ikke sant?
Om forfatteren:
Andrew Day er sjefredaktør i The American Conservative. Han har en doktorgrad i statsvitenskap fra Northwestern University. Du kan følge ham på X @AKDay89.
Denne artikkelen er hentet fra The American Conservative:
Why Putin Is Threatening Nuclear War Over Kaliningrad – The American Conservative
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Se også:
‘Never Again War’: Massive Protest Hits Berlin Over Germany’s Military Expansion | AC1G
‘WE’RE NOT FIGHTING FOR THAT’, Dutch Youth Flood Amsterdam Streets Over Military Call-Up | N18G
PARIS PROTEST: Firefighters Face Police, Say ‘We Are Being Sent to Our Deaths’ | Times Now World
ON CAM: Riots, Arson In Paris As Hundreds Revolt Against Macron Govt Over Unpaid Dues
Kaliningrad – fylke – Store norske leksikon