Den foreslåtte økningen i CO₂-avgiften på anleggsdiesel vil gi jordbruket en kostnadsvekst på om lag 100 millioner kroner utover det som ligger til grunn i jordbruksavtalen. Norges Bondelag ber regjeringen reversere avgiftsøkningen.
Bondelaget: Dieselavgiften kan koste bøndene over 100 millioner.
Siri Hermo kommenterer.
Når bondelagslederen raser over at CO₂-avgiften på anleggsdiesel øker med 71 øre per liter – noe som påfører landbruket en ekstraregning på over 100 millioner kroner – så opptrer han i det samme politiske teateret som resten av de som får spalteplass i trad.norsk media.
Han peker på at bøndene ikke har reelle alternativer til traktoren eller skurtreskeren, men han unngår å nevne hvorfor avgiften presses igjennom….
Her er hvorfor reaksjonen hans avslører den totale tåkeleggingen av EØS-jussens inngripen i landbruket:
1. Landbruket er i sanksjonsfellen via Protokoll 31:
Det gjentas ofte som et mantra at «landbruk og fiskeri står utenfor EØS-avtalen».
Formelt stemmer dette for tolltariffer og subsidier. Men gjennom det omtalte klimastuntet i oktober 2019 (Beslutning nr. 269/2019), valgte politikerne å føre hele Innsatsfordelingen inn under Protokoll 31. (Landbruk, transport, bygg og avfall samt også skogen og areal – LULUCF)
Fra det sekundet ble biologiske utslipp (metan fra ku og lystgass fra gjødsel) og CO₂ fra landbruksmaskiner juridisk bindende forpliktelser overfor EU.
Siden transportsektoren etter 2028 blir styrt overnasjonalt og direkte på kvitteringen via ETS2, står landbruket igjen som den aller største sektoren der den norske staten sitter med det direkte, juridiske ansvaret overfor ESA.
2. Avgiftspisken er Stortingets eneste verktøy:
Når regjeringen øker CO₂-avgiften på landbruksdiesel i statsbudsjettet, gjør de ikke dette fordi de har lyst til å plage bonden; de gjør det fordi de er tvunget av sitt eget EØS-klimaregnskap.
Hvis de ikke øker avgiftene for å presse ned forbruket av fossil energi i landbruket, vil utslippene forbli høye. Da sprekker budsjettet under Protokoll 31, noe som utløser traktatbruddssak fra ESA og økonomiske sanksjoner ved fristdato.
3. Alternativene finnes ikke, med mindre EØS sies opp, men pisken slår likevel:
EUs klima- og energipolitikk (gjennom Energipakke 4 og 5) krever en total og kompromissløs avkarbonisering.
Systemet bryr seg ikke om at det ikke finnes kommersielle, elektriske skurtreskere som kan berge den norske kornhøsten under krevende forhold.
Siden målene i Protokoll 31 er juridisk bindende og har forrang, må avgiftene opp uansett.
Resultatet er at landbruket ikke omstilles – det blir simpelthen bare fattigere og mindre lønnsomt, før de små og mellomstore brukene forsvinner og EUs store konsern står igjen.
Miljødirektoratets rapporter er selve beviset på at den overnasjonale klimapolitikken overstyrer tradisjonell, norsk landbrukspolitikk.
Rapporten illustrerer nøyaktig hvordan de «grønne» føringene fungerer som en økonomisk og driftsmessig skrustikke for spesielt de mindre brukene.
Mens de store samdriftene og industribrukene i beste fall har kapital til å investere i kostbar, ny teknologi, har de små og mellomstore familiebrukene – som utgjør ryggraden i norsk matberedskap – ingen økonomiske marginer til å absorbere de «grønne» kravene fra EU.
Når EUs grønne giv (Green Deal) og klimareglement rulles ut over landbruket gjennom EØS-avtalen, rammer det de mindre brukene på tre kritiske måter:
1. Investeringsfellen (Teknologikravet):
EUs klimapolitikk legger opp til at landbruket skal digitaliseres og avkarboniseres gjennom høyteknologiske løsninger – alt fra roboter og presisjonsgjødsling til dyre utslippsfrie maskiner.
• De store brukene kan fordele millioninvesteringer på et enormt produksjonsvolum.
• De små og mellomstore har for få mål jord eller for lite melkekvote til at slike investeringer kan forsvares økonomisk.
Resultatet er at de enten må stifte bunnløs gjeld eller legge ned.
2. Særnorske avgifter på toppen av høye kostnader:
Fordi Norge har bundet seg til EUs klimamål for den såkalte «ikke-kvotepliktige sektoren» (hvor landbruk og transport inngår), bruker staten avgifter som pisk.
Når landbruksdieselen blir dyrere, rammer det et lite bruk på Vestlandet eller i Nord-Norge med bratte bakker og spredt areal ekstremt hardt. De har ikke stordriftsfordeler til å veie opp for at driftskostnadene skyter i været.
3. Tap av biologisk mangfold og beredskap:
Det store paradokset er at de mindre brukene ofte er de som ivaretar det reelle biologiske mangfoldet gjennom beiting i utmark og pleie av kulturlandskapet.
Når EUs byråkratiske målesystemer kun ser på «utslipp per kilo produsert kjøtt eller melk», kommer det intensive industrilandbruket paradoksalt nok bedre ut på papiret enn den norske kua som beiter i fjellet.
Hvis de små og mellomstore brukene faller sammen, forsvinner også den geografiske spredningen av norsk matproduksjon.
Da står vi igjen med et sårbart industrilandbruk på sentrale østlands- og jærtrakter, stikk i strid med målet om nasjonal selvforsyning og beredskap.
Bjørn Gimming krever forutsigbarhet gjennom jordbruksoppgjøret, men ignorerer at de økonomiske rammene for lengst er overstyrt fra Brussel.
Landbruksdieselen er altså bare det første varselet.
Når EUs klimamål skjerpes ytterligere, og vi nektes kvotekjøp fordi våre politikere og myndigheter – via EØS etterslepet – tåkelegger suverenitetsavgivelsen til fremmed makt, vil kravene til kutt i kjøtt- og melkeproduksjon treffe landbruket med full, overnasjonal tyngde.
Hvis landbruksorganisasjonene ikke snart løfter blikket og innser at det er EØS-retten og sammensmeltningen i Protokoll 31 som styrer landbrukets fremtid, herunder avgiftssmellen, vil de fortsette å kjempe en tapt flikkekamp på Stortinget helt til næringen er en saga blått.
Siri Hermo
Protester mot drivstoffprisene over hele Italia
Titusener av italienske bønder har tatt til gatene etter hvert som sinnet over skyhøye drivstoff- og produksjonskostnader sprer seg over hele landet.
Bøndene har kjørt traktorer ut i gatene, hellet fersk melk ut på asfalten og, i Calabria, blokkert drivstofftankere som prøver å nå store distribusjonsdepoter.
Diesel er fortsatt omtrent 30% dyrere enn før Iran-konflikten, ifølge den italienske forbrukergruppen Codacons.