Hvordan asymmetrisk empati og minoritetstraumer freder Vestens kriger
Det vi avfeier som kanselleringskultur i akademia og media, handler ikke bare om ideologisk renhet. For noen er det en psykologisk overlevelsesmekanisme i møte med en kynisk informasjonskrig.
Debatten om Midtøsten og vestlig maktbruk har avdekket en dyp splittelse i det norske ytringsrommet. Mens bombene faller i Gaza, pågår det en annen, høyst kynisk krig i TV-studioene og i akademia: Krigen mot selve språket og folkeretten.
Jeg har lenge undret meg over hvem det er som reagerer med den dypeste, mest rigide avvisningen av vestlig systemkritikk. Svaret krever et blikk på privilegier, traumer og hvem som dypest sett føler seg trygge i møte med statlig maktbruk.
Min egen inngang til krig og maktkritikk er formet av privilegiet ved å kunne velge. Jeg er hvit amerikaner, og nordmann etter over 50 år i landet. I 1965, i forkant av den eskalerende Vietnamkrigen og ti år før Norge strammet inn sin friere innvandringspolitikk, valgte mine foreldre å «flykte» til Norge. Jeg var da 11 år gammel. De hadde en sønn på 18 år – min bror – som de ønsket å skjerme fra å måtte delta i et imperialistisk feilgrep.
Min far visste altfor godt hva krig innebar. Han deltok i andre verdenskrig som radarreparatør i US Coast Guard i Stillehavet, og unngikk med nød og neppe å bli truffet av kamikazeflygere to ganger. Denne familiehistorien – valget om å rømme fra en meningsløs angrepskrig kombinert med krigens harde realiteter – har utvilsomt disponert meg for et dypt kritisk blikk på USAs kriger etter 1945.
For meg er det et intellektuelt imperativ å dekonstruere vestlig maktbruk og peke på den strukturelle volden som ligger bak storpolitiske eksplosjoner. Det betyr ikke at det er kostnadsfritt. Å eksponere seg i dagens debattklima betyr å gjøre seg til skyteskive for nettroll, koordinert hets og aktører som lever av å delegitimere meningsmotstandere. Likevel kan jeg ta den belastningen fra en posisjon av strukturell trygghet. Min ytringsfrihet til å kritisere hegemoniet hviler på at det samme hegemoniet dypest sett anerkjenner meg som en integrert borger.
Ser vi nøyere etter, er ofte noen av de skarpeste forsvarerne av det etablerte vestlige narrativet mennesker som selv har flyktet fra krig og statskollaps som barn. Gjennom enorm innsats har de etablert seg i tunge akademiske institusjoner, redaksjoner og maktapparater. Stortingspresidenten vår, som kom hit som flyktningbarn fra Iran, er et kroneksempel på denne reisen.
I forbindelse med angrepene fra USA og Israel mot Iran 28. februar 2026, heiet han uforbeholdent frem den militære intervensjonen som en mulighet for «demokrati». Statsminister Jonas Gahr Støre forsøkte å avvæpne skandalen ved å kalle det en «privat mening», men Masud Gharahkhani nektet selv å ta av seg presidenthatten. Han fastholdt tvert imot at engasjementet var «en del av min rolle som stortingspresident».
Når den som besitter Norges fremste demokratiske embete insisterer på å bruke statsmakten til å applaudere fremmede makters bomber mot sitt eget opprinnelsesland, ser vi denne psykologiske assimileringen i sin reneste form. For å sette det i et personlig perspektiv: Det tilsvarer at jeg under Vietnamkrigen skulle ha gått langt forbi det å kun støtte FNL, og i stedet aktivt heiet frem at fremmede makter angrep mitt eget fødeland. Den ultimate lojalitetserklæringen til den vestlige ordenen krever at man feirer når dens bomber faller. For dem er ikke «det etablerte Vesten» en imperialistisk maktstruktur som må dekonstrueres; det er selve redningsflåten.
Denne sårbarheten blir smertelig tydelig når vi observerer informasjonskrigen på skjermen. Ta for eksempel NRKs stjerneintervjuer Yama Wolasmal, som selv kom til Norge som flyktningbarn fra Afghanistan. Da han grillet Jens Stoltenberg, satte han en ny standard. Kritikken utspilte seg knallhardt, men trygt innenfor Vestens og NATOs aksepterte maktrammer.
Men se hva som skjer når premissene utfordres og han skal dekke Israels krigføring. Her demonstrerer NRK sitt fullstendige mageplask i møte med reell maktkritikk. Nylig reduserte Wolasmal et tv-eksponert folkemord til en «konflikt», og undret seg over at Palestina-aktivister ikke viser mer empati med israelere som mistet familiemedlemmer 7. oktober.
Når Wolasmal deretter skal forsvare seg mot kritikken, tegner han et beleilig og feilaktig bilde. I en mye omtalt «søndagspost» iscenesetter han seg selv som den fornuftige midtbanen. Som en presis observasjon i kommentarfeltet hans oppsummerte det: De fortjener «terningkast 6 i å få deg til å fremstå snill, god, klok, avbalansert og empatisk» – alt mens han degraderer aktivister som jobber natt og dag for å stanse en 80 år lang okkupasjon og et pågående folkemord.
Wolasmal avfeier gjerne motbøren med at de fleste kommentarene på Instagram kommer fra utenlandske følgere som ikke engang forstår at han er NRK-journalist. Det han behendig utelater i både forsvaret og rapporteringen sin, er den berettigede, objektive kritikken mot hva han konsekvent ikke dekker. Han intervjuet for eksempel en sørgende israelsk mor uten å stille et eneste ubehagelig spørsmål. Mens israelske medier for lengst har debattert Hannibal-direktivet bredt – noe kritiske røster stadig etterlyser i Wolasmals kommentarfelt – serverer NRK utelukkende det offisielle israelske narrativet. Spurte Wolasmal henne om faren for at datteren kan ha blitt drept av israelske soldater for å hindre gisseltaking? Spurte han hva hun tenkte om at ungdommene danset til dundrende høyttalere få hundre meter fra verdens største konsentrasjonsleir? Fortalte han at ungdommene hadde reist sørover «Highway to Hell» mot festteltene, og på veien kunne iaktta den regelmessige bombingen av den tettbefolkede Gazastripen? Nei.
Yama Wolasmal: Hvordan kan jeg være jødehater og sionistjævel samtidig?
Mest avslørende er det kanskje når Wolasmal i sine egne videoer i sosiale medier ukritisk gjengir den farligste hasbara-fremstillingen av dem alle: at 7. oktober var «den verste massakren på jøder siden Holocaust». Dette er et sionistisk talking point konstruert for å vrenge virkelighetsbildet. Palestinerne har ingenting med europeisk antisemittisme å gjøre; de kjemper fordi de blir kolonisert og okkupert. Å adoptere Holocaust-analogien tjener kun ett kynisk formål: å mane frem ubetinget støtte til den pågående undertrykkelsen og utryddelsen av det palestinske folket.
Den samme asymmetrien ser vi når Wolasmal intervjuet FNs spesialrapportør Francesca Albanese. I stedet for å bruke plattformen til å løfte frem hennes folkerettslige dokumentasjon, valgte NRK å opptre som mikrofonstativ for Israels svertekampanjer. Wolasmal brukte sin konfronterende «hard talk»-stil til å la anklagen henge tungt i luften ved i starten å spørre henne rett ut om hun var antisemitt.
La oss se på kontrasten: Da Wolasmal intervjuet den israelske politikeren Boaz Bismuth, utviste Bismuth den ultimate chutzpah – en grenseløs, maktfullkommen frekkhet – ved å i et frontalangrep kalle journalisten for antisemitt fremfor å svare for dokumenterte krigsforbrytelser. Men spurte Wolasmal Bismuth rett ut om han er en folkemorder? Spurte han Ervin Kohn rett ut om han aktivt forsvarer et folkemord? Nei. Er det virkelig et større journalistisk overtramp å konfrontere makten og dens norske støttespillere direkte med folkemord, enn det er å spørre en uavhengig FN-topp om hun er drevet av jødehat?
Denne asymmetriske bruken av antisemittisme-anklager for å frede makten kaster et helt nytt lys over kanselleringskulturen – ofte omtalt som «woke» – som nå preger akademia og offentligheten.
Under overflaten finnes det en høyst reell, men sjelden uttalt uro blant mange med flyktningbakgrunn: Frykten for at et kompromissløst oppgjør med Israel vil fyre opp under mørke høyrekrefter i Europa. Logikken er at dersom man støtter en nådeløs kritikk av Israel, risikerer man samtidig å styrke en nasjonalistisk agenda som om få år vil snu seg mot dem selv – og resultere i at minoriteter og flyktninger fra land utenfor Europa blir forfulgt her i Norge.
Dette er en brutal, men dypt menneskelig mekanisme: Å beskytte makten og vokte seg vel for å utfordre Vestens allierte, blir en desperat forsikringspremie for egen trygghet. For dem som har opplevd diktatur og flukt, er strukturell dekonstruksjon livsfarlig kaos. Å definere all ubehagelig strukturell analyse som «støtte til terror» eller jødehat, blir dermed en rigid forsvarsmekanisme. Den konsekvente kanselleringen i akademia og media er ofte et ubehandlet minoritetstraume i forkledning.
For den voksende fredsbevegelsen er det helt avgjørende å gjennomskue denne mekanismen. Retorikken er nøye konstruert for å passivisere. Vi skal lytte til stemmene fra dem som har opplevd krig, men det er et massivt demokratisk paradoks når maktkritikk knebles nettopp av dem som selv flyktet fra maktmisbruk.
Vi kan ikke la noens behov for institusjonell trygghet bli et intellektuelt fengsel. Når akademikere, journalister og ledende politikere stenger døren for strukturell debatt i anstendighetens navn, reduseres ytringsrommet til et klamt ekkokammer for vestlig selvrettferdighet. Når statskanalen og makteliten tømmer ord for sin opprinnelige mening for å legitimere krigføring, må vi insistere på å snakke sant. Vi kan ikke tillate at minoritetstraumer og kyniske hersketeknikker dikterer premissene – for da gjør vi oss selv blinde for den massive volden Vesten selv utøver, og som våre allierte akkurat nå utfører med våre våpen.
Steven Crozier
Yama Wolasmal har naturligvis tilsvarsrett.