Når en okkupasjonsmakt er i ferd med å tape både den moralske, juridiske og diplomatiske kampen, gjenstår bare to våpen – rå militær vold og hemningsløs moralsk utpressing. Begge deler ser vi nå utspille seg for åpen scene.
Reaksjonen fra israelsk UD på at Navi Pillay tildeles Nobels fredspris, er talende for regimets tilstand: «Nå som Nobelkomiteen har belønnet den største løgnen i det 21. århundre, applauderer garantert Joseph Goebbels fra helvete». Hennes påståtte synd? Som leder for FNs granskningskommisjon, tidligere høykommissær for menneskerettigheter og dommer etter folkemordet i Rwanda, har hun våget å kalle okkupasjon, apartheid, krigsforbrytelser og folkemord ved sitt rette navn.
Når et statsapparat tyr til slik kloakkretorikk mot FNs fremste jurister, er det ikke et tegn på styrke, men på total desperasjon. Tre år etter 7. oktober 2023 er Israel mer isolert enn noensinne. Vennekretsen i verdenssamfunnet skrumper inn i takt med at folkemordet i Gaza har revet enhver maske av det vestlige «verdifellesskapet».
Det norske ekkokammeret
Mens regimet i Tel Aviv mister besinnelsen, mobiliseres det her hjemme for å slå ring rundt okkupasjonsmakten. KrF-politiker Joel Ystebø rykker ut og hevder tildelingen «vil få konsekvenser for et presset jødisk folk som opplever å bli fremmedgjort i Norge».
Dette er en velkjent og farlig avledningsmanøver: Ved bevisst å sause sammen en FN-ledet granskning og fordømmelse av staten Israels folkemord med en trussel mot jøder i Norge, gjør man minoriteten en grov bjørnetjeneste. Å gjøre norske jøder til gisler for Tel Avivs folkemord tjener kun ett formål: å kvele all legitim motstand mot okkupasjonsmaskineriet gjennom emosjonell og moralsk utpressing.
Det samme retoriske skjoldet finner vi dypt inne i den liberale middelklassens kommentarvesen. Da Sylo Taraku i Agenda nylig i Klassekampen argumenterte for at man bør avstå fra å demonstrere mot Israel den 7. oktober for at norske jøder «må få bearbeide sine traumer i fred denne dagen», var det en tilsvarende intellektuell kortslutning.
Dette dreier seg ikke om en «krig» mellom to parter, men om et folkemord utført av en atombevæpnet okkupasjonsmakt mot et innesperret, okkupert folk. Gaza er systematisk jevnet med jorden. Norske jøders rett til å sørge skal selvsagt respekteres på et medmenneskelig plan. Men protestene er ikke rettet mot norske jøder. De er rettet mot en nådeløs utslettelse av et helt folk. Hvorfor skal palestinernes lidelser settes på pause for å skåne okkupasjonsmakten for synet av palestinske flagg? Å kreve «ro» den 7. oktober handler i bunn og grunn om å be okkupasjonens ofre om å holde kjeft.
Fra folkebevegelse til partireklame
Det mest nedslående er likevel hvordan deler av den etablerte venstresida nå opptrer som disiplineringspoliti mot grasrota.
Når Palestinakomiteen og Global Alliance for Palestine kaller inn til markering i Oslo 10.10, er arrangementet i praksis omgjort til partireklame: Kun Rødt, MDG og SV slipper til på talerstolen. Fred og Rettferdighet (FOR) fikk kontant avslag da de ba om å få holde appell. Ikke en eneste representant fra palestinske organisasjoner eller palestinere selv får tale. I stedet skal demonstrantene avspises med politikere som har tilpasset seg maktas premisser.
Dette toppes av Bjørnar Moxnes, som går til frontalangrep på Grandmothers Against Genocide (Bestemødre mot folkemord) i Aftenposten. Moxnes stempler bestemødrene som «sekteriske» og anklager dem for «støtte til Hamas» fordi de nektet å godta maktas moralske diktat den 7. oktober. Samtidig serverer Moxnes et narrativ som er en blåkopi av det vi hører fra den israelske propagandaen om likestilte parter, mens partileder Marie Sneve Martinussen resirkulerer floskelen om at «Israel har rett til å forsvare seg».
Dette handler ikke om «to sider» som skal sidestilles. En okkupasjonsmakt har ifølge folkeretten ingen rett til militært «selvforsvar» mot en befolkning den ulovlig undertrykker, okkuperer og utsletter. Folk går ikke ut i gatene for å støtte Rødts narrativ-sjekkede profil, slipt ned for å tekkes den politiske eliten i Oslo. De demonstrerer for å stanse et pågående folkemord.
Folkeretten vinner
Når Israels offisielle diplomati tyr til Goebbels-retorikk mot FNs fremste jurister, bekrefter de bare sitt eget moralske sammenbrudd. Verken hysteriske utfall fra Tel Aviv, KrFs kyniske koblinger, liberale formaninger om «ro» eller venstresidas servile selvsensur kan skjule kjernen: Okkupasjonen er ulovlig, apartheid er en forbrytelse mot menneskeheten, og folkemordet må stanses.
De som krever at motstanden skal tie for å skåne okkupasjonsmakten og dens venner, har plassert seg på feil side av historien.
BDS av Israel NÅ!
Steven Crozier
(Boycott, Divestment and Sanctions (BDS) er en global, palestinsk-ledet bevegelse startet i 2005 som arbeider for å legge økonomisk, kulturelt og politisk press på Israel. Red.)