Statsbudsjettet for 2027 inneholder flere viktige nyheter for landets bilister.
For nybil legger regjeringen opp til økt moms på elbil. I praksis at elbiler blir 37.500 kroner dyrere fra årsskiftet. Veibruksavgiften kuttes for både bensin og diesel. Samtidig trappes CO2-avgiften opp.
Men det er ingen kutt i drivstoffavgiftene i regjeringens forslag til statsbudsjett. Det reagerer NAF kraftig på, skriver ABC Nyheter.
Siri Hermo kommenterer.
EU-kommisjonen har gjort det krystallklart overfor den norske regjeringen at vi ikke får ta i bruk kvotemarkedets fleksibilitetsmekanismer for å kjøpe oss fri fra utslippssmellen med mindre EØS-etterslepet fjernes.
EU krever at Energipakke 4 (Clean Energy-pakken) og de påfølgende direktivene formelt må innføres og aksepteres som norsk lov først.
Denne maktbruken har utløst panikk i regjeringskontorene:
• Tydelig marsjordre fra EU: EU-kommisjonen har sendt voldsomt kvasse advarsler om at de er «trette av norske forsinkelser».
De truer med tiltak som vil ramme den frie markedstilgangen for norsk sjømat og industri dersom Stortinget fortsetter å trenere energidirektivene.
• Regjeringen tvinges til å lystre:
Det er nøyaktig på grunn av dette overnasjonale presset at Støre-regjeringen nylig har lagt om hele EØS-strategien sin.
De har iverksatt en massiv hasteinnføring av EU-rettsakter – over 600 lover har blitt presset igjennom på kort tid for å prøve å tømme det enorme etterslepet og blidgjøre Brussel.
Illusjonen om at Norge suverent kan velge å «bare kjøpe kvoter i stedet for å plage egne bilister og bønder» faller fullstendig i grus.
EU tillater oss ikke å bruke sikkerhetsventilene i systemet uten at vi samtidig overgir den fulle råderetten over kraftmarkedet vårt.
Dette har tilspisset seg kraftig nå nylig. EU-kommisjonens tålmodighet med det norske «somle-etterslepet» har eksplodert.
Senest i mai og juni 2026 ga EU offisielt og betraktelig økt press om at treg innføring av regelverk ikke lenger blir godtatt.
Kilder i Brussel bekrefter at irritasjonen over Norges sendrektighet har økt kraftig.
Samtidig viser de helt ferske tallene fra oktober 2026 nøyaktig hvor akutt denne utpressingen er blitt:
1. Utslippsgapet eksploderer:
Offisielle tall lagt frem i oktober 2026 viser at Norge ligger an til å slippe ut hele 11,1 millioner tonn CO₂-ekvivalenter mer enn det utslippsbudsjettet i klimaavtalen med EU tillater fram mot 2030.
2. Ingen tilgang til markedet uten Energipakkene:
Fordi regjeringen har somlet med å ta inn Energipakke 4 og 5, nekter EU å gi Norge den nødvendige adgangen til det felleseuropeiske kvotemarkedet for å dekke inn dette gigantiske gapet. Vi har rett og slett ikke tilgang til å kjøpe de overskuddskvotene vi trenger for å gjøre opp for budsjettbruddet i landbruket og transporten, med mindre vi godtar overføringen av energikontrollen.
3. Regjeringen tar i bruk kriseløsninger:
Siden EU holder igjen kvotemarkedet i Brussel, har regjeringen i oktober 2026 måttet kunngjøre at de kutter i den nasjonale klimastøtten for i stedet å øke budsjettet med over en milliard kroner til å lete etter kvoter helt andre steder i verden under Parisavtalens Artikkel 6 (f.eks. i ul-and).
EU bruker adgangen til kvotemarkedet som et rent utpressingsmiddel for å tvinge Norge til å svelge energipakkene. Hvis vi ikke fjerner etterslepet og underlegger oss Energipakkene, stenges døra i Brussel, og staten må ut på det globale markedet for å kjøpe seg fri fra de sanksjonene som ellers vil treffe norsk økonomi.
Denne maktbruken viser en helt annen side av samarbeidet enn den rene handelsavtalen mange tror EØS-avtalen er. De nylige hendelsene og tallene fra oktober 2026 belyser akkurat det jeg beskriver i bortimot ethvert innlegg:
Når maktforholdet blir satt på spissen, bruker EU markedsmakten sin fullt ut for å tvinge Norge til å lystre.
Det jeg kaller «EUs sanne ansikt», handler om den politiske og juridiske asymmetrien som ligger innebygd i selve EØS-modellen fra 1992:
1. «Ta alt eller ingenting»-prinsippet er absolutt.
Det årlige etterslepet og de tette koblingene mellom klima, energi og marked har vist at EU ikke godtar særnorske løsninger.
Når EU-kommisjonen nekter Norge adgang til kvotemarkedet for å dekke inn vårt utslippsgap på 11,1 millioner tonn, med mindre vi fjerner etterslepet og godtar Energipakke 4 og 5, viser de at suvereniteten vår i realiteten ikke finnes.
Vi har formelt reservasjonsrett, men prisen for å bruke den er satt så høyt at vi i praksis ikke kan bruke den.
2. Norske politikere har redusert seg til mottakere.
Når vi ser at EU bruker utpressing for å tvinge gjennom energirettsaktene, blir påstanden om at vi har et «nasjonalt handlingsrom» redusert til en ren politisk floskel.
3. Fellen rundt hverdagen er komplett. Dette stopper i Brussel. Det slår direkte ut i hverdagen til folk i Norge:
• Gjennom Miljødirektoratets tiltak J01 for å redusere kjøttforbruket til 350 gram i uka.
• Gjennom Klimakalkulatoren på fjøsgulvet til bonden.
• Gjennom satellittovervåking av skogen (LULUCF).
• Gjennom økte bomsatser og avgifter på elbiler, fordi personbilkjøringen skal tas.
• Gjennom overnasjonale markedspriser direkte på bensin og diesel via ETS2 i 2028.
Siri Hermo