Jørund Hassel:
EØS har ødelagt posttjenestene i Norge
EU- og EØS-tilhengerne på Stortinget bygger ikke landet. De demonterer det, svekker beredskapen og gjør tjenestene dyrere for vanlige folk.
I dag er post- og logistikkmarkedet splittet mellom en lang rekke aktører. Vi ble lovet mer konkurranse og lavere priser, men opplever det motsatte.
Norge hadde en gang et postvesen som var bygget for samfunnsnytte, ikke for markedskonkurranse. Posten var en landsdekkende infrastruktur som bandt landet sammen, sikret like tjenester i by og bygd, ga trygge arbeidsplasser og fungerte som en viktig del av den nasjonale beredskapen. I dag er mye av dette borte.
Gjennom EØS-avtalen og innføringen av EUs postdirektiver er postsektoren gradvis blitt liberalisert, konkurranseutsatt og omformet til et marked. Resultatet er ikke et bedre tilbud for innbyggerne. Resultatet er dyrere tjenester, flere løsarbeiderpregede stillinger, svekket beredskap og mindre demokratisk kontroll.
Det mest oppsiktsvekkende er at denne utviklingen ofte framstilles som en naturlig konsekvens av digitalisering. Men digitalisering forklarer ikke hvorfor en samfunnskritisk infrastruktur skulle underlegges markedsideologi. Den forklarer heller ikke hvorfor staten valgte å gi fra seg kontroll over sentrale deler av den finansielle infrastrukturen.
Da Postbanken og Postgiro ble slått sammen med DnB (1999), solgte staten Postbanken for om lag 4,5 milliarder kroner. Dette ble framstilt som modernisering og effektivisering. I realiteten framstår det som en enorm overføring av verdier fra fellesskapet til private eiere og aksjonærer. (Staten fikk aksjer for en verdi på 4,2 mrd kr og 300 mill kr i kontanter).
Med det salget mistet det offentlige enhver mulighet til regulere rentemarkedet på konkurranse i EØS-systemet.
I dag er post- og logistikkmarkedet splittet mellom en lang rekke aktører som DHL, UPS, DSV, FedEx, PostNord, Helthjem, Porterbuddy, Instabox, Jetpak, Collicare og Posten Bring. Tilhengerne av liberaliseringen lovet mer konkurranse og lavere priser. Det innbyggerne opplever er det stikk motsatte – ofte lengre leveringstider. Post- og pakketjenester har blitt stadig dyrere, og kostnadene veltes over på varer og tjenester som er avhengige av transport. Regningen sendes til slutt til forbrukerne.
Samtidig har de ansatte betalt en høy pris.
[Utheva av red.]
Der mange tidligere hadde hele og faste stillinger med forutsigbare arbeidsvilkår og offentlige pensjonsordninger, ser vi nå mer oppsplitting, flere deltidsstillinger og overgang til billigere og svakere pensjonsordninger. Markedet har ikke skapt mer trygghet for arbeidstakerne. Det har flyttet risikoen fra virksomhetene til de ansatte.
Men kanskje den største kostnaden er den samfunnet nå står i fare for å oppdage først når tjenestene er borte.
Regjeringen foreslår nå en ny postlov som reduserer postomdelingen til en dag i uken. Samtidig får offentligheten inntrykk av at avgjørelsen allerede er tatt før høringsrunden er avsluttet. Det reiser et grunnleggende demokratisk spørsmål:
– Hva er egentlig hensikten med en høring dersom konklusjonen allerede foreligger?
Så lenge EU-kommisjonen har monopol på å lage lover, som er traktatfestet, er Stortinget i dag omgjort til et ekspedisjonskontor for EU. Alle høringer i saker som er EU-/ EØS-relevante er i realiteten et spill for galleriet – eller mer presist – et narrespill for å kamuflere for manglende folkestyre og demokrati.
For eldre, funksjonshemmede og andre som ikke fullt ut deltar i det digitale samfunnet, er dette langt mer enn et spørsmål om brev. Det handler om lik tilgang til samfunnstjenester og grunnleggende rettssikkerhet.
Mange opplever allerede at brev bruker flere uker på å komme fram. Regninger og viktige meldinger risikerer å ankomme etter betalingsfrister og svarfrister. Når staten svekker postgangen samtidig som stadig mer kommunikasjon fortsatt sendes på papir, flyttes byrden over på innbyggerne. Dette er ikke modernisering. Det er serviceforringelse.
Postnettet er dessuten en del av Norges beredskap. Når ekstremvær, strømbrudd eller bortfall av elektroniske kommunikasjonsnett rammer landet, er fysisk infrastruktur avgjørende. Da betyr det noe at det finnes et landsdekkende nettverk som faktisk når fram til folk.
Postbudet leverer ikke bare brev. Det representerer også tilstedeværelse, trygghet og kontakt, særlig for eldre som bor alene. Når myndighetene samtidig ønsker at flere eldre skal bo hjemme lenger, fremstår det som direkte selvmotsigende å bygge ned en av de få tjenestene som faktisk kommer hjem til dem.
Vi får stadig høre at Norge ikke har råd til å opprettholde et godt posttilbud. Det er et merkelig argument i et av verdens rikeste land.
Staten bruker hvert år enorme beløp på andre formål, men når det gjelder grunnleggende infrastruktur som når alle innbyggere, påstås det plutselig at ressursene ikke finnes.
Sannheten er at dette i stor grad handler om politiske prioriteringer, eller mangel på sådanne, fordi EU og EØS ikke tillater andre løsninger enn det EU-kommisjonen fastsetter. Norge kan bli dømt i EFTA-domstolen (og ESA) ved brudd.
EØS-avtalen og EUs liberaliseringspolitikk har flyttet fokus fra samfunnsoppdrag til lønnsomhet, fra beredskap til konkurranse og fra fellesskap til marked. Når politikerne først har gjort posttjenestene til en vare i et marked, blir neste skritt naturlig nok nedbemanning, færre utdelingsdager og stadig dårligere tjenester.
Et land bygges ikke gjennom å demontere sin egen infrastruktur. Et land bygges gjennom tjenester som fungerer, arbeidsplasser som gir trygghet, og beredskap som virker når krisen kommer.
Når den siste postruta forsvinner, forsvinner ikke bare brev. Da forsvinner også en del av samfunnets trygghet, fellesskap og evne til å holde landet samlet. Og det er en langt større kostnad enn det som noen gang kan måles i et statsbudsjett.
Hvorfor kan ikke politikere være ærlige på at i EU- og EØS-relevante spørsmål står Storting og regjering helt uten virkemidler? Det er innbyggerne som betaler regningen.
Hentet fra Hassels
Facebook-konto 07.12.2026
med hans tillatelse.
Innlegget EØS har ødelagt posttjenestene dukket først opp på Politikus.