Hopp til innholdet

Historiske fascister forbereder seg på hevn

Rett foran øynene våre omorganiserer fascismens historiske krefter seg. Taperne av andre verdenskrig – de som massakrerte millioner av sovjetere, kinesere og jøder – er igjen ved makten i Japan, Israel og Ukraina. De håper å ta hevn. Det er opp til oss å avsløre forberedelsene deres og forhindre dem i å utløse apokalypsen.

Taperne av andre verdenskrig krever hevn. De har ingen felles interesser. De vil bare vinne og omorganisere verden hierarkisk, med seg selv på toppen.

Her er hva de har å si.

For militaristene tapte Japan aldri andre verdenskrig

Japans statsminister Sanae Takaichi er en trofast tilhenger av keiseren. Hver 15. august, på årsdagen for overgivelsen, besøker hun Yasukuni-helligdommen. Der hedres alle som ga livet for keiseren under «femtenårskrigen» – det vil si invasjonen av Det fjerne østen og andre verdenskrig. Hun har for vane å vise sin respekt ved gravene til dem som ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten, noe loven har forbudt henne å gjøre etter at hun ble statsminister.

Parlamentsmedlemmer og sittende ministre besøker Yasukuni-helligdommen 15. august 2026 for å hedre dem som ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten.

I år sendte hun gaver fordi hun ikke kunne delta personlig. Fire av ministrene hennes og omkring 150 parlamentsmedlemmer som hadde anledning til å reise dit, gjorde det.

For dem har forbrytelsene til den keiserlige hæren aldri funnet sted. De er bare oppspinn fra Japans fiender. Koreanere og kinesere husker imidlertid noe annet: Den keiserlige hæren behandlet alle som ikke anerkjente keiserens guddommelighet, som undermennesker. Japanske vernepliktige ble opplært til å massakrere og torturere disse menneskene. Dersom de nektet, ble de selv utsatt for alvorlig mishandling.

I Nanjing ble 100 000 kvinner og barn voldtatt og gjort til slaver for å tilfredsstille keiserens soldater. Deretter ble 300 000 mennesker massakrert. Enhet 731 utførte viviseksjoner på fanger uten bedøvelse – forbrytelser som inspirerte dr. Mengele i Auschwitz.

Nanjing-massakren var en av andre verdenskrigs mest grufulle krigsforbrytelser, der japanske styrker drepte og mishandlet et enormt antall kinesiske sivile og krigsfanger. Hendelsen viser hvor farlig det er når historiske forbrytelser forties eller omskrives.

De samme forbrytelsene ble gjentatt i Singapore, Malaysia, Indokina og Thailand, selv om befolkningen der ikke husker dem like levende som i Korea og Kina.

De japanske militaristene forsøker ikke å gjenta forbrytelsene sine. De vet godt at de i moderne tid ikke kan kreve tilbedelse av en keiser som har erkjent at han ikke lenger er en gud. Men de gjenoppruster landet.

Da statsministeren markerte massakrene i Hiroshima og Nagasaki 6. og 9. august, unngikk hun omhyggelig å nevne at USA gjennomførte dem under president Harry Truman. I motsetning til sine forgjengere uttrykte hun heller verken anger eller den minste unnskyldning for Japans ansvar under andre verdenskrig.

Japan erkjente først nederlaget i 1945 da den sosialistiske statsministeren Tomiichi Murayama gjorde det under 50-årsmarkeringen 15. august 1995. Denne erkjennelsen ble trukket i tvil av den liberaldemokratiske statsministeren Shinzō Abe da han 3. august 2016 utnevnte ministeren for selvforsvarsstyrkene. Dette er nå Japans offisielle standpunkt, forfektet av Shinzō Abes protegé Sanae Takaichi [1].

Det var med full kjennskap til dette at Takaichi brøt med pasifismen i den japanske grunnloven og leverte militære lastebiler til ukrainske «radikale nasjonalister» og personell til NATOs hovedkvarter i Wiesbaden 29. mai [2].

For de «revisjonistiske sionistene» er tiden inne for å gjenoppta krigen mot «sionistene»

Kahanisten Itamar Ben-Gvir – det vil si en disippel av terrorrabbineren Meir Kahane – er minister for nasjonal sikkerhet. Den 28. august kunngjorde han at hans menn hadde lokalisert vraket av Altalena. Dette var et skip chartret av de «revisjonistiske sionistene», med nesten 900 militsmenn om bord, som den «sionistiske» statsministeren David Ben-Gurion lot senke før det nådde Israel 22. juni 1948.

De «revisjonistiske sionistene», altså tilhengerne av ukraineren Vladimir Zeev Jabotinsky, og de egentlige «sionistene», altså tilhengerne av ungareren Theodor Herzl, næret et voldsomt hat mot hverandre. Herzl ønsket et hjemland der jødene kunne unnslippe pogromer, mens Jabotinsky ønsket et jødisk imperium etter mønster av de italienske og tyske imperiene.

Vladimir Jevgenjevitsj «Ze’ev» Jabotinsky (1880–1940). Knesset omtaler ham som Ze’ev (Vladimir) Jabotinsky.

Navnet Altalena viste til fascisten Jabotinskys pseudonym. Skipet hadde forlatt Marseille lastet med våpen. Militsmennene planla å myrde «sionistene» etter ankomsten til Israel og gripe makten.

Franske havnearbeidere innledet, på oppfordring fra CGT (Confédération générale du travail), en havnestreik for å hindre dem i å reise og dermed beskytte jødene i Palestina.

De «revisjonistiske sionistene» ble på sin side beskyttet av regjeringssjef Robert Schuman og hans utenriksminister Georges Bidault. Begge var fullt klar over at de «revisjonistiske sionistene» hadde vært allierte med aksemaktene, og at Jabotinsky hadde etablert Betar i Roma under Mussolinis beskyttelse. De var imidlertid sannsynligvis ikke kjent med forhandlingene bevegelsen hadde ført med nazistene under krigen.

Robert Schuman, som propagandaen fremstiller som «Europas far», kom fra Lorraine. Derfor arbeidet han for å forhindre en krig mellom Tyskland, der han var født, og Frankrike, som han var blitt statsborger i etter at landet gjenvant Lorraine. Han var minister under Philippe Pétain, og navnet hans står blant underskriverne av dekretet som godkjente våpenhvileavtalen. Nazistene satte ham i husarrest, men han rømte og sluttet seg til motstandsbevegelsen i 1942, etter den sovjetiske seieren ved Stalingrad, da et tysk nederlag ble stadig mer sannsynlig.

Etter frigjøringen forklarte han retten at marskalk Pétain hadde ført opp navnet hans på våpenhviledekretet uten å rådføre seg med ham. Han ble derfor ikke tiltalt. General Charles de Gaulle nektet imidlertid alltid å håndhilse på ham og deltok ikke i begravelsen hans i 1963.

Georges Bidault var på sin side medlem av motstandsbevegelsen og Jean Moulins nasjonale motstandsråd. Der arbeidet han for å diskreditere general de Gaulle og forsøkte å trenge seg foran ham under seiersparaden på Champs-Élysées. Som kristendemokrat motarbeidet han algerisk uavhengighet og deltok i generalenes kuppforsøk mot president de Gaulle i Algerie i 1961.

Det er derfor ikke særlig overraskende at den franske regjeringssjefen og utenriksministeren hans støttet et kuppforsøk i Tel Aviv.

Sionistenes første krig for et større Israel

Den arabisk-israelske krigen hadde nettopp begynt. Verken israelerne eller araberne hadde nok våpen til å kjempe. Derfor var det bare britene som kunne seire. De valgte klokelig å ikke involvere egne styrker, men benyttet i stedet sin koloniale hær. Dermed var det transjordanske soldater, ledet av britiske offiserer, som vant krigen under kommando av «Glubb Pasha», som egentlig het general John Bagot Glubb.

David Grün-Ben-Gurion hadde analysert maktbalansen og kunne bare stole på at britene ville avlede arabernes raseri. Derfor måtte han eliminere de «revisjonistiske sionistene». Disse hadde under andre verdenskrig kjempet mot Det britiske imperiet, senere myrdet koloniminister Walter Guinness, lord Moyne, i Kairo og til slutt sprengt hovedkvarteret til mandatregjeringen i Palestina på King David Hotel.

Da Altalena ble senket, kunne Menachem Begin, som hadde etterfulgt den avdøde Jabotinsky som leder for det revisjonistiske sionistpartiet, ikke hevne militsmennene sine uten å risikere at Israel tapte mot araberne. Derfor tok han initiativ til en avtale med Grün-Ben-Gurion. De to mennene unngikk borgerkrig og fordelte stillingene mellom seg.

«Sionistene» forble ved makten, mens «revisjonistsionistene» forsvant inn i Mossad. Der kunne de fortsette terrorvirksomheten.

Tre måneder senere myrdet de FNs spesialutsending Folke Bernadotte, som hadde kommet for å trekke opp grensene mellom de jødiske og arabiske områdene i den nye binasjonale staten. Bernadottes drapsmann, Yehoshua Cohen, ble senere Ben-Gurions livvakt.

Da Itamar Ben-Gvir kunngjorde funnet av vraket, fryktet statsminister Benjamin Mileikowsky-Netanyahu at han kunne bli fristet til å hente frem minnene fra denne urolige perioden. Netanyahu skyndte seg derfor til Etzel-museet for å formidle sin egen versjon. Han kunngjorde at vraket skulle heves som et symbol på israelsk enhet. Dermed flyttet han oppmerksomheten fra kuppforsøket til den sivile fredsavtalen som David Grün-Ben-Gurion og Menachem Begin fremforhandlet.

Netanyahu er sønn av fascisten Benzion Netanyahu, som var privatsekretær for Vladimir Jabotinsky. Det er derfor ikke overraskende at han beordret hærene sine til å massakrere sivile i Gaza.

Ukrainakrigen

For de «integrale nasjonalistene» er tiden inne for å utslette den slaviske sivilisasjonen

Den ikke-valgte ukrainske presidenten, tronraneren Volodymyr Zelenskyj, hvis presidentperiode utløp for to år og tre måneder siden, har gradvis forvandlet regimet fra en nasjonal koalisjon som omfattet de «integrale nasjonalistene», til et diktatur dominert av dem.

«Khazarriket på sitt største, mellom Svartehavet og Kaspihavet.»

De «integrale nasjonalistene» representerer en tankeretning som er resolutt antisovjetisk og anti-khazarisk – det vil si antisemittisk, med henvisning til det khazariske jødiske imperiet som utviklet seg mellom Svartehavet og Kaspihavet i middelalderen. Betegnelsen «integral nasjonalist» er hentet fra den franske fascisten Charles Maurras.

Den ukrainske «integrale nasjonalismen» ble skapt under første verdenskrig av Dmytro Dontsov, en agent for Det tyske keiserriket. Den utviklet seg i kjølvannet av den italienske fascismen og den rumenske Jerngarden, og senere gjennom samarbeidet med nazistene rundt Dontsovs håndlanger Stepan Bandera.

I andre halvdel av andre verdenskrig var Dontsov selv administrator ved Reinhard Heydrich-instituttet. I denne egenskapen var han en av arkitektene bak den «endelige løsningen på de slaviske, jødiske og romske spørsmålene».

Ukraina som front i europeisk historisk revisjonisme

For mindre enn en måned siden, 11. august 2026, ble levningene etter oberst Yevhen Konovalets gravd opp på Crooswijk-kirkegården i Rotterdam av den ukrainske gresk-katolske kirken, i nærvær av den ukrainske ambassadøren. Levningene ble ført tilbake til Ukraina og midlertidig gravlagt på nytt 18. august på den nasjonale militære minnekirkegården, i nærvær av en rekke regjeringsrepresentanter og den ikke-valgte presidenten Volodymyr Zelenskyj.

En avskjedsseremoni ble holdt i den patriarkalske katedralen for Kristi oppstandelse, som tilhører den ukrainske gresk-katolske kirken i Kiev. Den endelige begravelsen skal finne sted i det nasjonale panteonet.

Oberst Yevhen Konovalets (1891–1938) var en av grunnleggerne og de første lederne av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Han var ansvarlig for massakren på bolsjevikene i Kiev. Han var en personlig venn av Adolf Hitler fra 1922 og søkte tilflukt i Roma i 1936 under Mussolinis beskyttelse. Under en reise ble han myrdet i Rotterdam i mai 1938 av den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD.

Han ble hedret av presidentgarden – den samme garden som Frankrikes president Emmanuel Macron inviterte til å marsjere ned Champs-Élysées 14. juli. Konovalets er ansvarlig for en rekke massakrer. Han er en forbryter mot menneskeheten. Budskapet fra tronraneren Zelenskyj er klart:

Ukraina vil ikke bare unnlate å avnazifisere seg, slik russerne krever, men landet er på nytt «absolutt nasjonalistisk».

Den 24. august feiret Ukraina 35-årsdagen for sin uavhengighet fra Sovjetunionen, i nærvær av stats- og regjeringssjefene fra de nordisk-baltiske landene (NB8) og Storbritannia. Alle sa at Russland ønsker å invadere og annektere Ukraina. De gjentok at Krim, Donbas og Novorossija er ukrainske.

Ingen nevnte at Krim erklærte sin selvstendighet fra Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken 15. februar 1991, mer enn seks måneder før Ukraina gjorde det samme. Denne republikken ble anerkjent av Ukraina 19. juni 1991, to måneder før landet erklærte sin uavhengighet. Den 5. mai 1992 erklærte Krim seg uavhengig. Kiev sluttet deretter å utbetale pensjoner og lønninger til offentlig ansatte på Krim. Moskva overtok denne byrden i andre halvdel av 1992 og gjennom hele 1993, frem til Russlands president Boris Jeltsin avsluttet ordningen.

To dager senere, 26. august, etter at de offisielle gjestene hadde reist, dekorerte tronraneren Zelenskyj soldater fra Oleksandrivka-fronten i Donbas. Blant dem var brigadegeneral Andrij Biletskyj, sjef for 3. armékorps. Zelenskyj overrakte ham Gullstjernen og utnevnte ham til «Ukrainas helt», landets høyeste utmerkelse.

Historikeren Andrij Biletskyj har skrevet en avhandling om den ukrainske opprørshæren (UPA), der han glorifiserer folkemordet på hundretusener av polakker i Volhynia og massakren på titusener av jøder ved Babij Jar. Han grunnla Høyre sektor og var en av nøkkelpersonene i kuppet som styrtet den demokratisk valgte presidenten Viktor Janukovitsj i februar 2014. Kuppet omtales som «Euromajdan» eller «Verdighetens revolusjon» i atlantisk propaganda. Han grunnla deretter Azov-bataljonen og ledet massakren på russisktalende i Donbas, etterfulgt av slagene ved Mariupol og Bakhmut.

Som alle «kjerne-nasjonalister» hevder Biletskyj at de sanne ukrainerne ikke er slavere, men varjager – det vil si finske vikinger. For dem må varjagerne utkjempe «det siste slaget» mot slaverne. I 2010 erklærte han:

Vår nasjons historiske oppdrag i dette kritiske øyeblikket er å lede verdens hvite raser i et siste korstog for deres overlevelse. Et korstog mot de semittisk-ledede undermenneskene» [3].

Og nå …

Vi kan ikke lenger overse det som skjer. Fascismens historiske krefter har våknet – ikke nostalgiske eksentrikere som marsjerer i uniform, men de som ønsker å fortsette andre verdenskrig. De har begynt å omskrive historien. De brukte vår likegyldighet til å utslette minnet om forbrytelsene sine.

Vårt umiddelbare ansvar er å nekte dem ethvert politisk ansvar før de forsøker å ta hevn og slipper løs apokalypsen.

Vi må kreve umiddelbare valg i Ukraina og Japan. Det er utlyst valg i Israel, men vi må sørge for at valgkampen blir rettferdig.

Referanser:

[1] «詳報】「非核三原則」問われた被爆81年 広島からの警鐘と誓い»

[2] «Le Japon met à disposition du personnel pour le programme OTAN de formation et d’assistance à la sécurité en faveur de l’Ukraine», NATO, 29. mai 2026.

[3] Sitat hentet fra avgjørelsen til Den europeiske menneskerettsdomstolen i saken om nedskytingen av MH17, jf. avsnitt 360.

Les også: Netanyahu og nazismen

Fra Voltaire-nettverket
Oversatt av Monica Sortland for Derimot

The post Historiske fascister forbereder seg på hevn appeared first on TrønderRød.

 ​