Et lite forsøk på å reise en debatt om sosialistisk strategi
Hyperkapitalismen og Vestens sammenbrudd
Det skjer store strategiske endringer i verden. Likevel omtales de i liten grad i norsk presse, og det er lite offentlig debatt om hvilke alternativer som finnes.
Det er nødvendig å forstå endringene. Enda viktigere er det å utvikle og synliggjøre politiske alternativer.
Dette er et forsøk på å reise en slik debatt.
Vestlig imperialisme – verdenshistoriens mest brutale periode
Vestens brutale koloniundertrykkelse og folkemord er – for alle som er interessert – lett tilgjengelig. Utryddelseskrigene mot indianerne i Nord-Amerika og aboriginene i Australia er kjent. Krigen for retten til å selge narkotika mot Kina, osv. Fram til våre dager med utryddelseskrigene mot palestinere og krigene mot Libya, Irak, Somalia, Russland, Iran osv.
Jeg har en liten personlig erfaring fra Sør-Afrika som kanskje kan illustrere noe av dette.
På slutten av 1990-tallet var jeg på biltur i Sør-Afrika sammen med en annen voksen, min datter og hennes fetter, begge 13 år. Vi var advart mot vold, særlig rundt Durban, men tok det nok litt for lett.
På hjemveien stoppet vi på en tilførselsrampe til motorveien for å bytte sjåfør. Vi så ikke et menneske. Men straks vi åpnet døren, kom to menn løpende mot oss med pistoler.
Vi kastet oss inn i bilen og kjørte. Kulene gjorde ikke annen skade enn at vi fikk et punktert dekk.
Vi fikk etter hvert ordnet oss og anmeldte saken i neste by. Politiet var svært korrekte. De ble med tilbake til stedet, der de fant 13 kulehylser og lette etter andre bevis.
Da vi senere kom hjem til vår hvite, inngjerdede enklave, med bevæpnet portvakt, mur rundt området og en behagelig leilighet, rant noe av frustrasjonen ut av meg.
Da sa min gamle far:
«Du må forstå, Geir, at her nede har hvite mennesker vært slavedrivere, mordere og torturister i hundrevis av år. Vi blir ikke betraktet som mennesker, og det er vårt problem.»
Jeg fikk litt pustebesvær av utsagnet, men han har helt rett.
Jeg har også tenkt på møtet med politiet. Apartheidregimet hadde falt bare noen år tidligere. På politistasjonen hang det plakater om at politiet skulle være folkets beskyttere og tjenere. Politifolkene fortalte at den lille byen deres hadde omtrent like mange drap hvert år som hele Norge.
De var profesjonelle og korrekte. Men jeg har ofte tenkt på om de oppfattet det som et stort problem at noen europeiske turister hadde opplevd volden som det hvite undertrykkelsesregimet hadde skapt.
Kanskje kan dette også si noe om forholdet mellom den rike delen av verden og mennesker i det globale sør. Når vi møter mennesker som tilbyr oss «special price for you» på ferie, er vennligheten bare overflate. Skraper vi litt under overflaten vil hatet mot “oss” tyte fram.
Kapitalismens siste sprell
Med Thatcher og Reagan kom allikevel noe nytt. Til tross av den voldsomme utbyttingen av det globale sør, sank lønnsomheten (Profittraten). Kapitalister lette etter måter å øke fortjenesten. To stikkord:
1 privatisering
Initiativet til den omfattende privatiseringen i Europa kom fra European round table of industrialists. Deres mening var at markedene i Europa var for små til å utvikle bedrifter som kunne konkurrere med USA og Kina. Mulighetene til voksende indre markeder lå i offentlig virksomhet. I prinsippet alle oppgaver som det offentlige drev, fra søppelhåndtering til infrastruktur, skoler og helsevesen.
Resultatene kan vi se tydeligere nå:
– Kraftig vekst i byråkrati
– Betydelig svekket effektivitet i offentlig virksomhet
– Avvikling av politisk styring
– Betydelig svekkete stater og dens kommuner
– Kunnskapsforfall i offentlig virksomhet.
– Innskrenkinger av demokratiske rettigheter.
– Framvekst av høyreekstreme og fascistiske partier.
–
2 Utflagging
Produksjon er nedlagt og flyttet ut fra store deler av NATO-landenes økonomier. Jakten på maksimal profitt har gjort Øst-Asia til verdens produksjonssentrum.
Mange trodde at vi kunne beholde eierskapet i Norge, kjøpe billige varer fra andre land og hente profitten hjem.
I mange tidligere produksjonsbedrifter står det nå kanskje igjen et hovedkontor og en utviklingsavdeling, mens selve produksjonen og mye av kunnskapen ligger andre steder.
Historien om skipsmannskaper var tidlig og lærerik. Først kom filippinske mannskaper mens offiserene var norske. Deretter ble også mange av offiserene filippinske, mens kapteinen fortsatt var norsk. I dag er de fleste av kapteinene utenlandske.
Dette handler ikke bare om arbeidskraft. Det handler om kunnskap.
Når produksjonen forsvinner, forsvinner også deler av kunnskapen som er nødvendig for å utvikle og opprettholde produksjonen.
Norge er på hell som skipsfartsnasjon. Uten kunnskap blir eierskap og profitt vanskelig.
Profittjakten og “moderne drift” betyr at deler produseres over hele verden og sluttproduktet ofte tar lang tid å få ut. Det sies at når Bofors fikk kontrakt på å levere ammunisjon til Ukraina, måtte granatene ut på 200 avtaler med timeslotter over hele verden. “Ammunisjonsproduksjonen viste seg å være en alvorlig flaskehals. I februar 2023 opplyste NATOs daværende generalsekretær Jens Stoltenberg at leveringstiden for storkalibret ammunisjon hadde økt fra 12 til 28 måneder, og at bestillinger som ble lagt inn da, først ville bli levert til og et halvt år senere.”
Når produksjonen er lagt ut er tanken at vi skal sitte i Norge å hente profitt av andres arbeid. Slik den gang statsminister Stoltenberg uttrykte det om Ekvinors store oljeprosjekt i Aserbasjan (Kaspiahavet): «Hvis det går bra her, så betyr det at en del av pengene vi skal ha inn i statsskassa etter århundreskiftet til å betale folketrygden Dagbladet 10 april 2010)
Konsekvensene
Jeg mener utviklingen har bidratt til:
· kunnskapsforfall innen tekniske og industrielle fag
· mindre respekt for praktisk og produktivt arbeid
· et voksende lag av administrasjon og arbeidsplasser som ikke direkte skaper varer eller tjenester. Korrupsjonen vokser.
· økt avstand mellom eierskap, ledelse og faktisk produksjon
· større sårbarhet fordi produksjonskjeder går på kryss og tvers av verden
Vesten høsten 2026
Oppsummert er status:
«Vesten har tapt produksjon og kunnskap dramatisk til det globale sør. Herav følger tapet av politisk makt og evne til å sette reglene i verden.
En dramatisk nedgang i økonomisk makt virker direkte inn på klasseforholdene. Nedgang i kjøpekraft og forfall i velferdstilbud er på vei, minst i Norge – men kommer hit også. Når klassekonfliktene vokser blir demokratiske rettigheter svekket og ytrehøyre og fascistiske partier vokser fram.
Fremdeles har NATO+ militær overlegenhet og sentral kontroll over finanssystemene. Begge er under press.
Iran har, med ca 1% av militærutgiftene «vunnet» krigen mot USA og Israel. Prisen i form av bombeterror er forferdelig. Men «blikkboksene» til USA er skutt i stykker og evnen til å overta styringen av landet er ikke der. Tilsvarende dominerer fremdeles dollaren og markedene i Wall Street og London City, men flere alternativer blir tilgjengelige. Det er bare et spørsmål om tid før Dollaren, Wall Street og City blir bakgårdsvirksomheter.
NATO er på mange vis i samme situasjon som det døende Romerske rike. NATO+ kan ikke vinne mange kriger for å gjenopprette utbytting, men de kan ødelegge verden. NATO er i det døende imperiet en livsfarlig skadeskutt tiger.
Hva er NATO?
Opprinnelig var NATO (1,0) middelet til å redusere kommunismens innflytelse. Etter Sovjetunionens sammenbrudd ble NATO (2.0) med sin nye «out of area politikk USAs verdensomspennende verdenspoliti som kunne brukes mot alle land som motsatte seg imperialistisk utbytting. De som har regnet på det snakker om noe slikt som titalls millioner lik [i]som følge av NATO og NATOland sine mange angrep på andre land de siste 30 årene.(James A. Lucas: “U.S.Regime has killed 20-30 million people since World War II”)
NATO 3.0 som nå utvikles skiller seg ikke prinsipielt fra 2.0 men noen trekk endrer seg:
1. Ekstrem opprustning. 50% øking av USA sitt budsjett og krav til alle andre om å øke til 5% av nasjonalbudsjettene er en militarisering uten sidestykke.
2. Tilsidesetting av alle internasjonale avtaler og regler. Drap på ledere i «fiendtlige land» Storstilt sjørøveri. Rettet både mot venezuelanske, iranske og russiske båter. Oppsigelse av alle avtaler om ikkespredning osv. Krigshissing og spredning av Hollywood historier om farlige fiender.
3. Ekstrem integrering og sentralisering av krigsmaskinen. Det er ikke tilfeldig at kommandoen over nordflanken (Skandinavia og Baltikum) er lagt til Norfolk i Virginia. Eller at våre splitter nye F35 ikke kan være i krig uten å være tilkoplet USA sine styringssystemer. At våre nye fregatter mangler langtrekkende droneforsvar og derfor i krigstider ikke kan seile langs norskekysten uten å være i en NATO flotilje hvor andre Natoland sine skip på ta seg av dette. (Tor Ivar Strømmen 2/9-2025 i teknisk ukeblad «Mot ballistiske missiler har fregatten med det skisserte luftvernet ingenting å stille opp med.») Vi kan fortsette med ubåtene, tanksene osv. Når f.eks Rødt begrunner sin støtte til NATO sin opprustningsplan som styrking av det nasjonale forsvaret er det en blank løgn. NATO sin sentralisering betyr det motsatte – redusere norsk militærvesen til å være deltaker i NATO sine mange imperialistiske angrep. Den nasjonale selvstendigheten reduseres ned mot nesten ingen ting.
Det er strid i NATO, men ikke langs disse sentrale linjene. Uenigheten går langs to dimensjoner. De er:
1. Knyttet til betalingen. USA presser hardt på at Europa skal ta mere av regningen. Penger mesteparten av Europa ikke har.
2. Reduksjon av USA sin mengde fotsoldater i Europa. I nye kriger vil USA helst at det er europeere som dør. For deler av Europa er det viktig at USA også kommer i skuddlinjen.
Revolusjonæres oppgaver
I denne situasjonen trenger vi en politisk linje for hvordan maktforholdene kan endres.
Jeg har ikke noe komplett svar. Men jeg vil prøve noen påstander.
1. Bekjempe norsk deltakelse i krig
Antikrigsarbeidet må være sentralt.
Et mulig hovedkrav er:
Ikke én krone – ikke én soldat – til NATO-operasjoner.
NATO er drivkraften i nesten alle verdens konflikter og kriger. Å bryte ned NATOpropagandaen i Norge er en sentral del av dette.
2. Forsvare demokratiske rettigheter
Kampen mot sensur, autoritær styring og rasisme er en forutsetning for å kunne bygge sterke folkebevegelser.
Når samfunn preges av frykt og undergangsstemning, øker behovet for sterke autoritære løsninger.
Derfor må forsvaret av demokratiske rettigheter være sentralt. Staten og kapitalen sine angrep og ytre høyre/fascistiske bevegelser virker i samspill.
3. Bekjempe byråkrati og korrupsjon
Offentlig virksomhet må være under demokratisk kontroll.
Byråkrati må ikke få utvikle seg til et eget system som først og fremst beskytter seg selv.
4. Forsvare og gjenreise velferden
Den er en forutsetning for et samfunn med trygghet, utdanning, helse og mulighet til å delta politisk og økonomisk.
5. Gjenreise respekten for arbeid og reindustrialisere Norge
Norge trenger en langsiktig industriell strategi.
Det krever en sterk stat med evne til strategisk planlegging.
Strategiske områder bør være under nasjonal kontroll.
Samtidig kan mye desentraliseres: barnehager, skoler, lokalt helsearbeid og store deler av den øvrige virksomheten kan organiseres nærmere folk. Det må også være stort rom for privat initiativ.
Ingen slik endring kan gjennomføres ovenfra.
Forutsetningen må være sterke folkebevegelser som selv tar initiativ, organiserer seg og stiller krav. En kampklar fagbevegelse er sentralt
Det betyr at sosialistisk politikk ikke bare kan handle om hva staten skal gjøre.
Den må også handle om hvordan mennesker organiserer seg på arbeidsplasser, i lokalsamfunn, i fagbevegelsen og i andre demokratiske fellesskap. Vi er på deffensiven og det tar tid å bygge opp en kampkraft som kan utfordre makta.
Studier
Når verden endrer seg, må vi utvikle våre analyser. Hva kreves av en bevegelse som skal frigjøre Norge (og verden) fra hyperimperialistenes grep. Hva er mulig i ett Europa i forfall? Kan forskjellsutviklingen stoppes med høyere skatter for de rike? Hvor sitter egentlig makta? Kan vi strategisk støtte oss på BRIKS eller deler av statsapparatene i det globale sør, eller er de også maktsyke kapitalistiske stater?
Kan dette være et utgangspunkt for slike debatter?
Geir Christensen