Irritasjonen og ikke minst frykten for motforestilliinger, er et dominerende samfunnstrekk i Norge som i Europa. De styrende tåler ikke motforestillinger, men må stemple og delegitimere motforestillinger og personer med motforestillinger. Men det gir ikke grunnlag for bedre beslutninger, sa Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås på et seminar for Klimarealistene i november 2021.
I Norge er ytringsrommet om krigen i Ukraina som om Norge er i krig med et Russland som har angrepet og står i Norge med tropper. Regjeringa ved sin forsvarsminister har sett ut Glenn Diesen som en som skal delegitimeres og helst miste jobben. Helt sikkert ikke tilfeldig at Diesen er pekt ut.
Dette innlegget la Glenn Diesen ut på sin Facebook-side 30.01.2026. Det ble også gjengitt på steigan.no 31.01.2026.
Dette innlegget er henta fra Diesens Facebook-side.
Glenn Diesen
30.01.2026:
Foto: OBB/Politikus
Jeg tror ikke alle fullt ut forstår hvor alvorlig det er at forsvarsministeren [Tore O. Sandvik, red. mrkn.] anklager meg for å spre «russisk propaganda», uten å legge frem noen konkret begrunnelse. Denne typen mistenkeliggjøring, delegitimering og stempling har som mål å innsnevre ytringsrommet. At dette kommer fra forsvarsministeren, er dypt autoritært og representerer et angrep på våre demokratiske prinsipper. Statsmakten forsøker her å ta monopol på sannheten, og i stedet for å møte mine argumenter kriminaliseres dissens og fremstilles som en trussel mot nasjonens sikkerhet.
Forsvarsministeren gjør det alle autoritære ledere alltid har gjort: han sidestiller dissens med forræderi, sentraliserer kontrollen over diskursen, eliminerer skillet mellom statsmakt og sannhet, og oppmuntrer til vilkårlig straff.
Hvordan kan akademikere være uavhengige når statsmakten skal diktere hvilke «offisielle sannheter» som må gjentas? Forsvarsministeren hevder at jeg gir Ukraina skylden for krigen, noe som ikke stemmer. Jeg hevder at NATO fremprovoserte denne krigen, og jeg kan dokumentere dette med ubestridelige fakta fra de siste 30 årene, samt klare uttalelser fra ledende vestlige statsledere, diplomater, etterretningssjefer og militære ledere. Men forsvarsministeren refererer ikke til mine argumenter eller fakta; han går kun til personangrep, der lojalitet til statsmaktens narrativ sidestilles med lojalitet til fedrelandet.
NRK rapporterte 25. februar 2022 at Støre sa det var «uaktuelt å endre loven som forhindrer at Norge sender militært utstyr til Ukraina». Hvordan kan det ha seg at alle 169 representanter i Stortinget nå støtter våpenleveranser, og at ingen argumenterer for diplomati med Russland? Hvordan kan det ha seg at ingen av mediene våre kan diskutere ubestridelige fakta som ikke passer med de fordummende krigsnarrativene om kampen mellom helter og skurker?
Hvordan endte vi opp med dette tilsynelatende enhetlige konsensuset? Ble det skapt gjennom åpen debatt om hva som er best for norsk og ukrainsk sikkerhet, eller ble konsensusen etablert ved å skape et klima av frykt der alle som er uenige med statsmakten blir anklaget for å spre propaganda for fienden? Politikken vår har vært en spektakulær fiasko: Ukraina blir ødelagt, USA tar avstand fra Europa, og vi står nå på randen av atomkrig med Russland – men likevel kan ikke statsmaktens monopol på sannhet utfordres. Hvordan har det blitt normalisert at den norske forsvarsministeren angriper medier som våger å snakke med en akademiker som konkluderer kritisk til Nato?
Jeg diskuterer hvordan Nato har fremprovosert denne krigen, ikke fordi jeg tar Russlands side mot Norge, men fordi det er helt nødvendig å erkjenne virkeligheten og motpartens sikkerhetsbekymringer for å fremme fredelige løsninger. Når var sist noen av oss hørte politikere eller medier diskutere Russlands, Kinas, Irans eller andre motparters legitime sikkerhetsbekymringer? Dette var helt normalt under den kalde krigen for å redusere sikkerhetskonkurransen, men i dag blir gjensidig forståelse møtt med mistenkeliggjøring. Dersom vi ikke kan erkjenne at motparten har legitime sikkerhetsbekymringer, blir krig vår eneste løsning.
Innlegget Innsnevra ytringsrom gir dårligere vedtak. dukket først opp på Politikus.