Tonje Brenna og et samstemt Storting kappes om å overgå hverandre i moralsk indignasjon og fryktretorikk. Gjengangeren fra den politiske eliten i Oslo og det etablerte mediekorpset er like velkjent som den er grunnløs: Hvis Ukraina taper, vil russiske stridsvogner rulle videre inn over Europa.
Dette premisset brukes nå som et moralsk frikort til å pumpe titalls milliarder av norske skattekroner inn i en endeløs utmattelseskrig.
Samtidig avfeies enhver nøktern motstemme som «spredning av løgner» eller «støtte til invasjon».
I Nettavisen spissformulerer Brenna narrativet når hun slår fast at det er uakseptabelt å angripe et land «som ikke har gjort noe annet enn å bare eksistere».
Det høres vakkert ut i en festtale. Men det er en grov omskrivning av moderne europeisk historie.
Eventyret om det geopolitiske vakuumet
Å påstå at Ukraina «bare eksisterte» frem til 24. februar 2022, er å stryke tre tiår med intens stormaktspolitikk fra minnet. Brenna hopper bukk over den mest eksplisitte røde linjen i nyere europeisk historie: NATO-toppmøtet i Bucuresti i 2008.
Det var der alliansen vedtok at Ukraina og Georgia skulle bli NATO-medlemmer – stikk i strid med advarslene fra Tyskland og Frankrike, og til tross for krystallklare beskjeder fra Moskva. USAs daværende ambassadør i Russland og senere CIA-sjef til januar 2025 William Burns, advarte i det kjente notatet «Nyet Means Nyet» om at ukrainsk medlemskap var den lyseste av alle røde linjer for hele det russiske etablissementet, og at et slikt fremstøt risikerte å splitte landet og utløse krig.
Når den vestlige makteliten likevel valgte å presse alliansen helt opp til Russlands kjerneområder, handlet det ikke om et naboland som passivt «bare var der». Det handlet om systematisk omringing.
Og la oss parkere myten om at NATO er en ren «defensiv forsvarsallianse som aldri truer noen». Det narrativet klinger hult for alle som husker bombingen av Jugoslavia i 1999 uten FN-mandat, eller den katastrofale intervensjonen i Libya i 2011, der norske F-16 slapp bomber og etterlot et helt land i ruiner, lovløshet og åpne slavemarkeder.
At en rivaliserende stormakt oppfatter denne alliansens fremrykking som en trussel, krever verken sympati eller støtte til Moskva for å forstå – det krever bare elementær realpolitisk innsikt.
Domino-teorien som aldri dør
Påstanden om at Russland har kapasitet eller planer om å okkupere Europa etter Ukraina, er en gjenoppliving av den kalde krigens mest primitive domino-teori.
Etter over to år med høyintensiv krigføring kjemper Russland en brutal utmattelseskrig for landsbyer og skyttergraver i Donbas – rett over sin egen forsyningslinje. Ideen om at Moskva deretter skulle ha logistikk, mannskap eller økonomisk ryggrad til å rulle gjennom Polen, Baltikum eller Norden, og dermed utløse en direkte atomkrig mot en samlet allianse, faller på sin egen urimelighet.
Prisen for å okkupere fiendtlig befolkning er astronomisk. Det lærte Sovjetunionen i Afghanistan, og det lærte USA i Irak. Å male fanden på veggen om at russerne snart står ved Svinesund eller i Finnmark, er ikke en analyse. Det er skremselspropaganda konstruert for å kvele en legitim debatt om pengebruk, risiko for eskalering og mangelen på en diplomatisk exit-strategi.
Kynismen bak «læringen på bakken»
Brenna letter i intervjuet også på sløret om hva dette egentlig handler om når hun kynisk påpeker at «vi gir ikke penger for å være snille», men fordi «Norge lærer ekstremt mye av Ukraina på bakken» – time for time, innen droner, cyber og våpenindustri.
Hør på hva som faktisk sies: Ukrainske liv og ukrainsk infrastruktur fungerer som et gigantisk testlaboratorium for vestlig våpenindustri og militær doktrine, betalt over det norske bistands- og forsvarsbudsjettet. Det er denne kynismen som gjemmes bak honnørord om frihet og demokrati.
Realpolitikk fremfor moralisme
Det er ingen som feirer krig eller lidelser. Men å kreve en diplomatisk forhandlingsløsning og en stans i den hodeløse pengebruken betyr ikke at man støtter invasjon. Det betyr at man forholder seg til verden slik den faktisk fungerer – formet av maktbalanser, geografiske realiteter og stormakters sikkerhetsinteresser.
Russland kommer ikke til å marsjere mot Atlanterhavet. Den virkelige faren for norsk sikkerhet og velferd ligger i vår egen politiske elites vilje til ukritisk å følge haukene i Washington inn i en permanent, eskalerende konfrontasjon. Slutt å skremme det norske folk med spøkelser, Brenna.
Det er på tide å snakke om fred, realpolitikk og ansvarlig forvaltning av fellesskapets midler.
Vi trenger sårt et Fredsdepartement
Steven Crozier
Billettprisen er 1.000,-. Melde deg på her.