I min forrige kronikk (30. september) pekte jeg på Hermann Görings ubehagelige innsikt i hvordan man får et fredselskende folk til å akseptere krig og krigsøkonomi: Fortell dem at de er under angrep, og stempl motstanderne for mangel på patriotisme. I dagens Norge spilles dette manuset ut med en nesten parodisk presisjon. Når det etablerte maktapparatet går tom for storpolitiske argumenter, tyr de ikke til debatt. De tyr til karakterdrap, orkestrert gjennom statlige institusjoner, lydige medier og et akademisk establishment som for lengst har forvekslet realpolitikk med moralisme.
Den siste ukens stormløp mot professor Glenn Diesen er et stjerneeksempel på hvordan den norske konsensuskulturen kveler rasjonell tenkning ved å angripe budbringeren fremfor budskapet.
Hets for fakta og førstehåndskunnskap
La oss begynne med absurditetene pressen tillater seg. Når Diesen på sosiale medier nøkternt gjengir de offisielle valgresultatene fra Russland – at Putins parti Forent Russland økte sin oppslutning og sikret flertall i dumaen – kaster norske medier seg over ham. Å rapportere ubestridelige, matematiske fakta om maktfordelingen i Moskva blir umiddelbart vridd til at han «heier på Putin» og sprer russisk propaganda.
Like irrasjonell er den konstante hetsen han utsettes for fordi han deltar på den årlige Valdai-konferansen i Moskva – et forum med den helt spesielle egenskapen at selveste Vladimir Putin kommer for å tale og svare på spørsmål. I alle andre epoker av historien ville en forsker som hadde direkte tilgang til å lytte til og analysere motstanderens strategiske tenkning fra kilden selv, blitt ansett som en uvurderlig ressurs for nasjonen. I dagens Norge blir evnen til å forstå motparten gjort til et bevis på kollaboratørvirksomhet.
Intellektuell latskap og «Guilt by Association» er blitt standardmetoden. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Filter Nyheter gjør et stort nummer ut av at russiske proxy-aktører siterer Diesen og steigan.no. Funnet er banalt – i enhver konflikt vil statlige aktører plukke opp kritiske stemmer fra fiendens leir for å vise at motstanderen er splittet. Dette er informasjonskrigføringens ABC. Men i stedet for å ta innover seg analysene, skapes en primitiv feilslutning: Teksten deles av en russisk konto, ergo er forfatteren et Putins talerør. Sannhetsgehalten i en storpolitisk analyse endres imidlertid ikke av hvem som deler den. Hvis vi slutter å diskutere vestlig krigsøkonomi og realpolitikk i frykt for en russisk «retweet», har vi gitt trollfabrikkene i St. Petersburg vetorett over norsk samfunnsdebatt.
Kjetterprosessen og et spektakulært selvmål
Når statlige forskningsrapporter og pressens insinuasjoner ikke er nok, rykker establishmentet ut i samlet flokk for å knuse det som er igjen av avvikende stemmer. Et kroneksempel er Sven G. Holtsmark, professor ved Institutt for forsvarsstudier (Forsvarets høgskole).
I tidsskriftet Vagant i mai 2025 leverte Holtsmark et frontalangrep på Diesen under dekke av å forsvare «forskningsetikken». I sitt forsøk på å parkere Diesen, presterte Holtsmark å begå et av de mest spektakulære metodiske selvmålene i nyere norsk debatthistorie. Han anklaget nemlig Diesen for å lyve om et berømt notat skrevet i 2008 av daværende Moskva-ambassadør og nåværende CIA-sjef William Burns.
Holtsmark skrev klinkende klart og arrogant i Vagant: «Diesen påstår at Burns ‘hevdet at Russland ville føle seg tvunget til å intervenere.’ Det gjorde han ikke». Holtsmark la til og med til at «intervenere» var et ord «som Burns ikke bruker».
Men enhver som kan bruke internett kan slå opp Burns-notatet (kalt «Nyet means Nyet») på WikiLeaks. Der står nøyaktig de ordene Holtsmark hevder ikke eksisterer. Svart på hvitt advarer Burns om at en ukrainsk NATO-prosess kan splitte landet, utløse borgerkrig og – med Burns egne, eksakte ord: «force Russia to decide whether to intervene». Lenger nede i notatet gjentar CIA-sjefen vurderingen: «Russia would have to decide whether to intervene».
Professoren fra Forsvarets høgskole bygget altså et massivt, moralsk fordømmende essay om Diesens manglende redelighet, basert på en beviselig usann påstand om en primærkilde. Holtsmark ble tatt i å gjøre nøyaktig det han anklaget motparten for: Å jukse med kildene for at de skal passe inn i ens egen ideologi.
Slike faglige og metodiske mageplask burde normalt ha konsekvenser for troverdigheten. Men i dagens Norge ignoreres kildejukset glatt, så lenge den overordnede konklusjonen passer inn i fortellingen om det ufeilbarlige Vesten og det irrasjonelle Russland. I stedet for å måtte stå til rette for feilene i Vagant, ble Holtsmark kort tid etter invitert inn i NRKs Debatten i kjølvannet av valgplakat-kampanjen på T-banen. Der fikk han og Høyres Ine Eriksen Søreide uimotsagt fortsette det moralske karakterdrapet for åpent kamera, fullstendig frikoblet fra professorens egne kildefeil.
De farlige idealistene og ensporethetens moral
Karakterdrapet stopper ikke med utskjelling på statskanalen. Gjennom en velkjent kanselleringsmetode sendes det grunnløse klager til universitetet om «brudd på forskningsetikk», utelukkende basert på løgnene fra Holtsmarks Vagant-artikkel. Klagen fører ingensteds hen, men den gir pressen den knaggen de trenger for å skrive: «Flere saker mot norsk Russland-forsker». Sirkelargumentasjonen er komplett: Propagandistene siterer sine egne usanne artikler for å skape «nyheter» om at forskeren er under etterforskning. Prosessen er straffen.
Målet er å gjøre omkostningene ved å tenke utenfor boksen så høye at ingen våger å gjøre det. Resultatet ser vi i det norske maktapparatet: I Stortinget er i dag 100 prosent av representantene for å sende stadig mer våpen inn i den ukrainske kjøttkverna. Nøyaktig null prosent krever at det åpnes diplomatiske kanaler med Russland for å finne en løsning på sikkerhetsarkitekturen.
I ethvert sunt, fungerende demokrati burde en slik total ensretting – fullstendig fravær av opposisjon i et spørsmål om krig og fred – få alle varsellamper til å blinke. Men i Norge skjer det motsatte. Den paniske flokkmentaliteten opphøyes til en dyd. Den totale mangelen på motforestillinger feires i mediene som beviset på vår «høyverdige moral» og «moralske klarhet». Hvis ingen er uenige, betyr det at vi er de gode.
Realiteten er en kollektiv, livsfarlig ansvarsfraskrivelse. Trygt plassert bak NATOs skjold, heier våre politikere frem nedslaktingen og oppmuntrer Ukraina til å kjempe til siste mann for maksimalistiske mål de umulig kan nå. Mens flertallet av ukrainerne i meningsmålinger nå ønsker forhandlinger, sitter norske bedrevitere og avviser ethvert rop om diplomati som å løpe Putins ærend.
Å peke på maktpolitikkens kyniske tyngdelover, å lytte til hva motstanderen faktisk sier, og å kreve diplomatisk klokskap, gjør deg ikke til Putins løpegutt. Det gjør deg til en realist i et rom fylt av farlige idealister. Det er på tide å slutte å diskutere hvem som klapper for analysen, og begynne å forholde seg til hva analysen faktisk forteller oss om avgrunnen vi styrer mot.
Takk for at du står på Pål! Høststormene har meldt sin ankomst og det rister godt i husveggen
Steven Crozier
YouTube-kanalen til Glenn Diesen har over 600.000 abonnenter: