Om kinesisk hjelp til Cuba, elprisene i Sverige og om syndikalisme.
Kina hjelper Cuba
Kina gir nå omfattende økonomisk, materiell og diplomatisk støtte til Cuba for å hjelpe landet gjennom den økonomiske krisa, forårsaket av USAs langvarige sanksjoner og oljeblokade.
På mange måter har Kina overtatt Russlands tidligere rolle som støttespiller for Cuba, men kan neppe «redde» landet fullstendig.
USA og Trump er sjølsagt rasende over Kinas inngripen. USA overvåker samarbeidet tett, og amerikanske myndigheter har uttrykt bekymring over det de mener er kinesiske signaletterretnings- og overvåknings-stasjoner på cubansk jord.
Cuba lir som kjent under kritisk drivstoffmangel og opplever store strømbrudd. Kina har svart med å investere tungt i Cubas overgang til fornybar energi ved å bygge opp 49 solcelle-industriområder, og har et mål om 92 anlegg innen 2028. Solenergi bidrar nå over 20 prosent til landets el-produksjon.
Kina har også donert tusenvis av mindre solcellesett til private hjem, sykehus og isolerte landbruksområder. I tillegg har kinesiske selskaper levert reservedeler til landets busser, elektriske kjøretøy og scootere.
Kina bidrar direkte også til å avhjelpe mat- og utstyrsmangel. Landet vedtok nylig en akutt hjelpepakke på 80 millioner dollar øremerket elektrisk utstyr og andre kritiske behov. Kina sender også totalt 60. 000 tonn ris til Cuba for å sikre matforsyningen til befolkningen.
Kina fordømmer jevnlig USAs blokade og sanksjoner mot Cuba, og omtaler dem som ulovlige og uvitenskapelige. Kinesiske myndigheter understreker at de støtter Cubas nasjonale suverenitet.
Til gjengjeld støtter Cuba trofast opp om Kinas kjernefysiske og diplomatiske standpunkter, blant annet i spørsmål som gjelder Taiwan.
Svensk elpris-opprør
Det er ikke bare nordmenn som protesterer mot de høye energiprisene og prisdannelsen i EU/EØS. Prisene er litt lavere i Sverige, men svenske protester mot høye energipriser har jevnlig utløst folkelige underskriftskampanjer og politisk motstand mot strømskatter og tariffer.
Sverige er en av Europas største nettoeksportører av el-kraft, med en rekordstor eksport på rundt 33,4 TWh i 2024. Norge eksporterte 18,4 TWh. Sverige har overføringskabler til Norge, Finland, Danmark, Tyskland, Polen og Litauen.
Blant annet har over 1.500 personer skrevet under på en protestaksjon i Jämtland etter at strømregningene skjøt i været som følge av nye effekttariffer om vinteren. Historisk sett strekker organiserte svenske strømprotester seg langt tilbake.
Det mest kjente store «el-opprøret» fant sted i 2006, da svenske industriarbeidere overleverte 22. 000 underskrifter til næringsdepartementet i protest mot høye kraftpriser som truet svenske arbeidsplasser.
Som et direkte svar på presset valgte den svenske regjeringen høsten 2025 å redusere den svenske strømavgiften med i underkant av 10 øre per kWh for å avlaste husholdninger og bedrifter.
Svensk el-kraftproduksjon ligger vanligvis på rundt 150 til 170 terrawattimer (TWh) i året. (Norge ligger rundt 157). I likhet med Sverige står vannkrafta for den største andelen (rundt 40–45 %).
Kjernekraft utgjør rundt 30 % av produksjonen (fordelt på reaktorer i Ringhals, Forsmark og Oskarshamn. Vindkraft og varmekraft fra biomasse og skogsvirke står for det meste av resten.
Fagforeningsmakt
Syndikalisme (fransk syndicat, fagforening) er en historisk sett radikal, sosialistisk retning innen arbeiderbevegelsen. Syndikalistene har som mål å avskaffe kapitalismen og staten gjennom en militant fagforenings-bevegelse.
Den opprinnelige revolusjonære, syndikalistiske retningen ble blant annet utviklet av teoretikeren Georges Sorel i Frankrike på 1890- og 1900-tallet, og la mest vekt på den økonomiske klassekampen.
Syndikalistene mener produksjonsmidlene (natur-ressurser, fabrikker, maskiner, kapital etc) og samfunnets øvrige institusjoner, skal eies og styres av arbeiderne selv gjennom føderasjoner av fagforeninger og lokale samorganisasjoner.
Koblingen mellom de svenske rallarene og anarkismen (særlig i form av anarkosyndikalisme og ungsosialisme) spilte en avgjørende rolle i skandinavisk arbeiderbevegelse rundt århundreskiftet (1870–1920).
Norsk Syndikalistisk Føderasjon (NSF) ble stiftet i Kristiania 28. desember 1916 av radikale arbeidere som en anarko-syndikalistisk fagorganisasjon i opposisjon til det reformistiske Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen (LO).
De gikk inn for en revolusjonær kamporganisasjon fremfor parlamentarisk samarbeid. NSF ble medlem av Den internasjonale arbeider-assosiasjonen (IAA) i 1922.
Målet var et desentralisert, arbeiderstyrt samfunn. Det skulle oppnås gjennom direkte aksjon, sabotasje, streiker og generalstreik heller enn parlamentarisk arbeid, valg og politiske partier. Slik skulle kapitalismen veltes og arbeiderne overta kontrollen over samfunnet.
Det fins en syndikalistisk organisasjon i Norge i dag. Organisasjonen har ei nettside, men er temmelig anonym, usynlig og teller trolig få medlemmer. Det er også ei engelsk FB-side med 950 følgere, mest anarkistiske organisasjoner.
Anarkosyndikalismen er sammensmelting av anarkisme og syndikalisme, der målet er et helt statsløst, selvstyrt samfunn. Kjente organisasjoner inkluderer spansk CNT (Confederación Nacional del Trabajo).
«Den nasjonale arbeidskonføderasjon» CNT er Spanias fremste anarko-syndikalistiske fagforening. CNT spilte en betydelig rolle under den spanske borgerkrigen. I dag teller CNT trolig mellom 8.000 til 10.000 medlemmer.
Svenske SAC (Sveriges Arbetares Centralorganisation) populært kalt Syndikalisterna, er en svensk, syndikalistisk og anarkosyndikalistisk fagorganisasjon med rundt 3000 medlemmer.
I Norge fikk ideene fotfeste tidlig på 1900-tallet, særlig gjennom Fagopposisjonen av 1911 under ledelse av Martin Tranmæl, og senere som nevnt gjennom NSF.
Rallarene – de omreisende anleggsarbeiderne som bygde jernbaner, gruver og vannkraftverk i Sverige og Norge – fant stor gjenklang i de anarkistiske ideene på grunn av sin spesielle livsstil og røffe arbeidshverdag.
Skepsis til stat og øvrighet: Siden staten og de store kapitalistiske entreprenørene ble sett på som undertrykkere som presset lønninger og sparte på sikkerheten, oppsto det en naturlig skepsis mot statlige autoriteter og politi.
I anleggsbrakkene utviklet det seg en ekstremt sterk intern solidaritet og kameratskap («busar» imellom). Avgjørelser ble tatt i fellesskap på anleggsplassen, noe som passet perfekt med anarkismens idealer om horisontal organisering og direkte demokrati.
Et fenomen var «Den sorte bande» (ofte knyttet til svenske rallare), som var uformelle, militante og anarkistiske kampgrupper på norske anlegg. De nektet å underordne seg de etablerte reformistiske fagforeningene (som Norsk Arbeidsmandsforbund) og kjempet med harde midler mot både arbeidsgivere og streikebrytere.
(Kilder: FB, Wikipedia)
The post Ukeslutt appeared first on TrønderRød.