Det er snart tre år siden 7. oktober og begynnelsen på folkemordet i Gaza.
Jeg skriver som enkeltmenneske, som palestiner og som en som har kjent på uretten, frykten, angsten og usikkerheten helt fra jeg ble unnfanget en kald vinternatt i flyktningleiren Jabalia i Gaza.
Mine foreldre overlevde Nakba i 1948, men de ble fratatt alt: hjemmet, framtiden, tryggheten og ikke minst barndommen. Det som satt igjen var traumer og en barndom de aldri fikk leve. Voksenlivet kom altfor tidlig, og valgmulighetene var svært få. De måtte enten gi opp livet eller fortsette å leve til tross for alt.
Mine søsken og jeg er et resultat av beslutningen om å fortsette å leve. Vi var resultatet av troen på at å få barn også var en måte å videreføre livet på. Å fortsette å eksistere som folk, med stolthet og røtter dypt forankret i historien.
Jeg er født inn i dette. Den brutale uretten i Palestina har formet livet mitt fra før jeg ble født, gjennom barndommen og fram til den jeg er i dag. Jeg bærer på sorg og savn. Jeg lever med en konstant klump i magen. Mange palestinere kjenner dette, særlig vi som har vokst opp i flyktningleirer eller tilbrakt barndommen og ungdomstiden i dyp usikkerhet som flyktninger. Jeg husker at jeg hver eneste dag gruet meg til den neste dagen. Det var alltid noe å frykte. Alltid en trygghet som kunne bli revet bort. Denne frykten setter seg i kroppen for alltid. Den følger oss gjennom livet, gjennom dagene, nettene og timene.
Den samme frykten og angsten har også formet livene til 1,8 millioner palestinere i Gaza, etterkommere av dem som overlevde Nakba i 1948. I tillegg måtte de leve under okkupasjon, blokade og et israelsk regime som regnet ut hvor mange kalorier hver person skulle få tilgang til. Jeg var heldig. Jeg kom ut av dette fengselet.
Så tilbake til 7. oktober
Jeg har forståelse for dem som ser på 7. oktober som en katastrofe for det palestinske folket. De vurderer dagen ut fra tallene og lidelsene som fulgte. Men jeg vil minne om at våre lidelser begynte lenge før 7. oktober.
Jeg tror ikke alle forstår hva det innebærer å bli unnfanget, født og vokse opp i en verden der urett, sinne og frykt gjennomtrenger alt. Det var i denne konteksten at 1,8 millioner mennesker i Gaza vokste opp. En verden der selv ekteskap og å få barn knyttes til overlevelse. Der kjærligheten må bære både livet og kampen for å føre det videre.
Det finnes krefter som vil hindre Palestinabevegelsen i Norge i å markere 7.oktober. Som om dagen utelukkende skulle tilhøre israelere.
Som om den palestinske sorgen må avvente til okkupantene og kolonistene har sørget ferdig.
I fjor markerte Palestinakomiteen i Trondheim og flere andre organisasjoner, blant dem Jødiske stemmer for fred, 7. oktober. Vi leste 6000 navn. Vi leste navnene på jødiske og palestinske barn som var blitt drept siden denne dagen. Vi kjente på sorgen og lidelsen bak hvert eneste navn.
Vi markerte ikke 7. oktober som en triumf eller en seier. Vi samlet oss ikke for å feire at noen var blitt drept. Vi samlet oss for å minnes mennesker som ikke lenger var blant oss.
Under et foredrag i år sa jeg at 7. oktober var noe av det vakreste som hadde skjedd i dette århundret. Det likte verken den israelske ambassaden eller sionistene. Som et resultat av dette ble jeg utsatt for en systematisk og målrettet kampanje. Sionistene krevde hodet mitt på et fat, og noen understreket at ugress måtte avlukkes.
Hva var det jeg så som vakkert den 07. oktober?
Det var ikke døden eller lidelsene. Jeg gjentar: det finnes ikke noe vakkert i døden.
Jeg har vokst opp med arabisk, et språk rikt på poesi og bilder. Vi bruker ord til å gi form til det vi ser for oss, og til det vi kjenner inni oss. Ordet «vakkert» på arabisk kan også brukes om utholdenhet. Vi bruker blant annet uttrykk som «vakker tålmodighet» når vi oppfordrer noen til å holde ut mens de venter, også når ventetiden gjør vondt.
Da jeg brukte ordet «vakkert», tenkte jeg også på alt som har skjedd siden 7. oktober. På de enorme konsekvensene. På 7. oktober som et viktig vendepunkt. På hvordan én hendelse kan forandre så mye og avdekke så mye av verden vi lever i.
For meg lå skjønnheten i omfanget av avsløringene. I mytene, løgnene om Israel, avsløringen av det vestlige hykleriet og de strukturelle svakhetene i verdenssystemet vårt ble blottlagt.
Det kjentes som om vi levde i solformørkelse, og etter 75 år med mørke begynte solstrålene å slippe gjennom. I mitt hode, som palestiner, var skjønnheten knyttet til håpet om frigjøring. En skjønnhet som kanskje bare mennesker som har levd under kolonisering og undertrykkelse kan kjenne igjen fullt ut.
Vi har lengtet etter å bli fri for sorgen, frykten, savnet og usikkerheten som kolonistene har påført oss, dag etter dag, øyeblikk etter øyeblikk, i 78 år. Men vi skal aldri og må aldri gi opp håpet om at en dag skal Palestina bli fri fra elven til havet.
Sumud er vakkert.
Motstand er vakkert.
Frihet er vakkert.
Dette innlegget er hentet fra Bassams Substack
FOTO: Bassam Hussein holder denne appellen i Trondheim lørdag 3. oktober
The post 7. oktober – en dag for motstand og håp for palestinerne appeared first on TrønderRød.