Dagbladets nye redaktør Gunnar Stavrum lager uro blant de sjøltilfredse mediehøvdingene. Stavrum ser prinsipielt på spørsmålet om eksklusjon av redaktør Hans Rustad fra Redaktørforeninga. Han skriver at presseetikken skal beskytte mennesker og journalistikken og bør ikke bli et verktøy for moralsk aktivisme.
Dermed retter Stavrum et knyttneveslag mot wokekulturens makt i Norge, de sjølhøytidelige redaktørene og den lille autoritære og kompromissløse minoriteten som klarer å styre over flertallet.
Sett fra innbyggere flest er meninghetskampen blant redaktørene en sjølopptatt storm i et vannglass. Om hvem de som styrer og kontrollerer meningsdebatten i Norge vil leike med — og ikke.
Av Ove Bengt Berg
Redaktør Gunnar Stavrum skriver en lederartikkel 29.09.2026 i Dagbladet. Den blir presentert på Dagbladets nett som «Meningspolitiet mot Hans Rustad»:
Den viktigste oppgaven for norske redaktører er ikke å være moralsk plettfrie. Den er å holde offentligheten åpen. Også for synspunkter vi misliker og for formuleringer vi selv ville redigert. Det må også gjelde når debatten handler om kjønn, identitet og andre spørsmål der temperaturen gjør det fristende å velge den tryggeste veien.
Stavrums lederartikkel er et knyttneveslag mot de redaktørene i Norge som vil ekskludere Documents redaktør Hans Rustad fra Redaktørforeninga. Redaktørforeninga er en koseklubb for sjølhøytidelige og innbilske maktmennesker innafor det ensretta og statsfinansierte mediesjiktet. Eksklusjonen har blitt en politisk kampsak for den autoritære antidemokratiske kretsen rundt Harald Klungtveit som Øyvind Strømmen med forutsigbar støtte av Snorre Valen og Magnus Marsdal.
Det er fullt lov å kritisere pressen, skriver Stavrum. Det er faktisk helt i samsvar med punkt 1.4 i det som mediehæren kaller Vær varsom-plakaten, viser han til. For der står det: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». En fin regel, men det er ikke mange utafor pressen som tror noe som helst på at den påståtte «pressens plikt» om sjølkritikk spiller noen som helst rolle i den bransjen. I tillegg peker Stavrum på følgende pinlige faktum for de autoritære utrenskerne:
Document.no er felt i Pressens Faglig Utvalg for brudd på god presseskikk, men ikke så mange ganger som NRK, og ikke så grovt som VG. Dessuten er det en prinsipperklæring som sier at PFU-fellelser ikke er grunnlag for eksklusjon. ……
Med andre ord: Verken hans meninger, trusler om utmeldelser, hvorvidt han da blir en martyr, kritikk mot andre medier eller PFU-fellelser er saklige grunner for å ekskludere Hans Rustad, uansett hvor mye man misliker ham.
De som vil ekskludere
Svært ivrig er tidligere nestleder i SV og stortingsrepresentant for SV, Snorre Valen. Han er tidligere leder av Kringkastingsrådet, og er nå blitt politisk kommentator i Morgenbladet som er en ukeavis med 60 årsverk. Magnus Marsdal i Manifest Media som i stor grad finansieres av LO og nå er vara i Kringkastingsrådet, VG på lederplass og Aftenposten som vil «vurdere» medlemskapet.
De som er imot
er Dagbladets Gunnar Stavrum, Klassekampens redaktør Mari Skurdal, Vebjørn Selbekk i Dagen, Nordlysredaktør Helge Nitteberg og Subjekts redaktør Danby Choi.
Den store saka
— hvordan mulig?
Eksklusjon eller ikke eksklusjon av Rustad er nå den store saka for hele mediehæren. At Norges fremste medieledere, redaktørene, er i opprør mot en som har tillatt seg den frekkhet å ha andre meninger enn dem sjøl. Og som blir mindre kritisert av Pressens Faglige Utvalg, enn dem sjøl. Fra sin egen koseklubb der de dyrker hverandre.
Sett fra innbyggerne flest er dette en sjølopptatt storm i et vannglass. Hvem de som styrer og kontrollerer meningsdebatten i Norge vil leike med — og ikke.
Eksklusjon fra redaktørklubben er ikke den viktige mediedebatten. Den er den fanatiske ensrettinga i krigsdebatten mot Russland og krigsforberedelsene som ensrettinga i boligdebatten og annen utestenging av argumenter. Som redaktørenes reelle forbud mot alt annet enn ensidig aktivisme for dommedagsvarslene om at vi nå opplever en klimakatastrofe som skal bli enda verre. (Ifølge vår utenriksminister «Det eneste som kan ødelegge like mye som klimakrisen er en fullskala atomkrig.», i februar 2025. Denne påstanden er en ikke-sak for redaktørene.)
Fordi: Mindretallets diktatur
Det er fordi også i mediebransjen styrer en kompromissløs minoritet over en fleksibel og tolerant majoritet. Det er Finn Olstad som i boka Hvordan havnet vi her som gjengir Nassim N. Taleb for å forklare denne utviklinga til «mindretallets diktatur» med at i «komplekse systemer holder det med en liten kompromissløs minoritet for å sette sine politiske interesser igjennom overfor en fleksibel eller tolerant majoritet.» Fordi det har mangla organiserte og tilstrekkelig effektive motkrefter. De er blitt holdt i sjakk med disiplineringsmidlenes påføring av skyld og skam.
En av disse er høyreekstremisten Harald S. Klungtveit, redaktør i Filter Nyheter, som med nærmest autistisk entusiasme jakter på meninger han ikke liker og som han krever skal forbys og brennmerkes i offentligheten. Sammen med MDG-aktivisten Øyvind Strømmen. Klungtveit er en av de få som har hørt Document-redaktørens podkaster fra skogen. Med den som utgangspunkt er han nå orkesterleder for hva Norges redaktører skal godta av meninger fra sine egne medlemmer. Og selvfølgelig følger andre kjente autoritære som Magnus Marsdal, Eivind Trædal og Jonas Bals opp i håp om å få dekning for å finne enda flere skalper de kan skandalisere og fjerne fra deres egne utvalgte.
Foreløpig har Senteret for ekstremismeforskning, C-Rex, ikke meldt seg og sagt hva som er høyreekstremisme i diskusjonen om medlemskap i Norsk Redaktørforening.
Dagbladet tilbake til gamle høyder?
Dagbladet var for 90 år sia, på 1930-tallet, den eneste borgerlige avisa i Norge som gikk mot nazismen i Tyskland og forsøkene på støtte nazismen i Norge. Fra 1950-tallet til utpå 1970-tallet var Dagbladet den største opposisjonsavisa mot den hellige treenighet med NRK, Aftenposten og Arbeiderbladet som skulle hindre diskusjon om deres vedtatte «sannheter». Dagbladet slapp før 1970-tallet NATO-motstandere til orde, var mot norsk medlemskap i EU i 1972 som eneste riksmedium. Dagbladet var også på lederplass imot hærverket med øks mot Kjartan Slettemarks kjente Vietnam-maleri som andre medier entusiastisk støtta. I dag har vel også Dagbladet som alle andre medier skamrost han «modige» MDG-aktivisten som tok ned partiet FOR sin betalte reklame på t-banen i Oslo.
Gunnar Stavrums lederartikkel er en brannfakkel inn i redaktørenes koseklubb. Kan Stavrum gjenreise Dagbladet som et allsidig medieorgan med åpning for andre synspunkter både i reportasjer og debattinnlegg? Det er å håpe. Men det er andre tider nå. Den autoritære disiplinen for ensretting er nå totalt dominerende i hele Europa. Det strider mot «tidens ånd» å tillate motforestillinger nå. Mangfold er et dekknavn, et kodeord for enfold.
La menigheten slåss
om hvem som er de mest rettroende!
La bare Redaktørforeninga fortsatt kose seg med sine interne menighetsliknende oppgjør under ledelse av Klungstedts autoritære ensretting. Det klargjør de politiske konfliktene i Norge og gjør den styrende autoritære minoriteten synlig. Og øker avstanden mellom de styrte og de styrende — til de styrtes fordel.
Framheva illustrasjon:
KI-generert beskrivelse
av prosessen i Norsk Redaktørforening.
Innlegget Stavrum i Dagbladet: <br>Presseetikk er ikke <br>moralsk aktivisme! dukket først opp på Politikus.