Når de store mediene tar opp saker som Vestens krigsindustrier er mest investert i, kaster de gladelig til side selv det som kunne minne om kritisk avstand til staten.
Jonathan Cook.substack.com, 30. september 2026.
Det er lett å glemme at de vestlige mediene – den såkalte «frie pressen» – liker å skille seg fra medier i autoritære regimer på grunnlag av at de, i motsetning til dem, stiller kritiske spørsmål til de mektige, rapporterer fakta objektivt og formulerer sine analyser uten følelser.
De driver med propaganda, vi driver med nyheter – slik argumenterer vestlige medier.
Den hektiske dekningen etter at fem menn ble arrestert tidlig søndag morgen (27. september O.a.) nær RAF Fairford i Storbritannia, blåser et stort hull i den påstanden.
Her er de kjente fakta så langt i saken.
Tre hvite varebiler, med logoen til et ekte transportselskap innen drivstoff, ble oppdaget av en lokal bonde på veien utenfor eiendommen hennes da hun kom hjem fra en fest. Politiet ankom raskt og arresterte mennene, som alle var britiske statsborgere i tjueårene.
På tirsdag kom det frem at en av de arresterte faktisk hadde ringt politiet tidligere – den tilsynelatende grunnen til at betjentene var på stedet så raskt.
Selv om mennene først ble arrestert for eksplosiver, ble det ikke funnet noen «fungerende» eksplosiver. Selv om de ble arrestert for terrorisme, som gir mulighet for 14 dagers varetekt, ble de løslatt mot kausjon etter normal straffelov, på under to dager.
Det har også kommet frem at mennene hadde flere tomme «tønner» i varebilene sine, pluss én som inneholdt det politiet urovekkende beskrev som en «akselerant».
Egentlig var det bare en referanse til bensin. Det som inngår i kjøretøy, for å få dem til å akselerere.
Den britiske statsministeren Andy Burnham holdt et sjeldent nasjonalt krisemøte i Cobra, Civil Contingencies Committee, i forbindelse med hendelsen.
I mellomtiden ble Trump-administrasjonen involvert fordi RAF Fairford, til tross for navnet, i realiteten er en amerikansk flybase hvor amerikanske fly fører en ulovlig aggresjonskrig mot Iran, med Storbritannias velsignelse.
USAs utenriksminister Marco Rubio har sagt at hendelsen «tydelig involverer tegn på en utenlandsk aktør». Da han ble spurt om Iran var den aktøren, svarte Trump: «Det kan det være». Han la til: «Jeg vet svaret … Jeg kan være veldig spesifikk, men jeg vil helst ikke si det».
Ifølge en rapport i New York Times, «samarbeidet amerikanske og britiske etterretningstjenester med Israel og vestlige land for å oppdage truslene mot amerikanske baser, inkludert de i Tyskland». [min utheving]
Til tross for disse sparsomme fakta har britiske medier konsekvent hastet frem til én konklusjon: At dette nesten helt sikkert var en del av en iransk terrorplan for å angripe den amerikanske flybasen og dens fly. Det eneste rommet for debatt er om de fem mennene var bevisste eller uvitende aktører i det plottet.
Som The Guardian rapporterte i sin onsdagsutgave, og omtalte dette som en «kompleks etterforskning»: «En iransk kobling til de bisarre hendelsene på landsbygda i Gloucestershire i helgen anses som stadig mer sannsynlig».
Som kontekst, la oss merke oss følgende: At britiske og amerikanske tjenestemenn har all interesse av å prøve å overdrive denne hendelsen som en iransk «terrorplan», uansett hva de faktiske bevisene tilsier.
Hvorfor? Fordi USA fører en ulovlig krig mot Iran, og Storbritannia tillater dette fra britisk jord. I henhold til krigens regler har Iran all rett til å angripe RAF Fairford.
Hvis den britiske staten og milliardær-eide medier faktisk fungerte som en virkelig «fri presse», ville de tilby konteksten at RAF Fairford er et legitimt militært mål, og at ethvert angrep på den fra Iran ikke ville utgjøre terrorisme.
Selvfølgelig har ingen hovedstrøms-medier gjort det.
I stedet har de lojalt gjengitt britenes og amerikanske sikkerhetstjenesters versjon av en «terrorplan» – uten håndfaste bevis – som fremstiller Storbritannia og USA som ofre for en ondskapsfull og uberettiget iransk aggresjon.
Men bortsett fra konteksten, ville objektive, skeptiske medier – en «fri presse» – være tilbakeholdne med å dømme om hva som hadde skjedd. Det ville ha blitt stilt vanskelige spørsmål. Det ville blitt tilbydd plausible mot-fortellinger.
Igjen, ingenting av dette skjer. I britiske medier har det vært en lemenlignende hast mot å ukritisk akseptere de konklusjonene som best tjener britiske og amerikanske statlige interesser.
Den konstante fremhevingen av en terrorforbindelse til de arresterte mennene – som det ikke finnes åpenbare bevis for – er nettopp den typen dekning man forventer fra statlige medier i et autoritært regime. Dette handler om å piske opp en offentlig fryktstemning, ikke om gjennomsiktig faktainnsamling.
Det er merkbart, i motsetning til britiske medier, at New York Times dekning av denne saken åpner for en annen mulighet, selv om den umiddelbart ignorerer den og deretter slutter seg til britiske medier i å behandle bevisene som bevis på en iransk terrorplan.
The Times åpner med et spørsmål: «De potensielle tvetydighetene – var mennene iranske operatører, simple bensintyver, eller begge deler? – lagt til forvirringen rundt arrestasjonene som myndighetene ennå ikke har fullt ut forklart».
«Simple bensintyver»! Menn i varebiler med tomme tønner, i nærheten av et gårdsbruk midt på natten. Er det mulig at de rett og slett kan være kriminelle?!
Faktisk har denne spekulasjonen vært overalt på sosiale medier siden de første rapportene om at mennene ble arrestert, dukket opp. Etter hvert som nye detaljer har kommet frem har mistankene bare økt.
Likevel har Storbritannias «frie presse» konsekvent ignorert denne mot-teorien til fordel for narrativet til USA og britiske sikkerhetstjenester.
Britiske journalister som dekker denne hendelsen, vil utvilsomt kalle ideen om at dette bare var en kriminell gruppe tatt på fersk gjerning, for unyttig «spekulasjon».
Men hvordan kan deres teori om at dette var et iransk terroranslag – en teori som ikke er det minste mer plausibel, og kanskje snarere mindre plausibel – ikke i like stor grad avvises som ren spekulasjon? I deres tilfelle er det dessuten spekulasjoner som er svært beleilige for de britiske og amerikanske sikkerhetsmyndighetene.
Det finnes også andre teorier vi kan fremføre, gitt de kjente fakta. Israel, som opprinnelig presset på for den ulovlige og katastrofale krigen mot Iran, har lett etter en måte å overtale Trump-administrasjonen til å gå tilbake til en fullskala bombekampanje.
Et angrep på RAF Fairford – eller fremstillingen av et slikt – ville være en ideell måte å øke presset for fornyede angrep mot Iran. Israel har tross alt tidligere gjennomført falske flagg-operasjoner.
Hvis Irans «utenlandske aktør» kan rekruttere en gjeng småkriminelle for uforvarende å utløse en stor sikkerhetshendelse utenfor RAF Fairford, hvorfor kan ikke Israels «utenlandske aktør» gjøre akkurat det samme?
Jeg vet ikke hva som skjedde utenfor flybasen. Jeg påstår ikke det. Jeg har et åpent, kritisk sinn mens de fakta som finnes kommer frem. Hvis bare vår «frie presse» gjorde det samme.
Det kan være at de som leser dette synes påstanden om at mediene i våre «demokratiske» samfunn ikke er konfronterende overfor staten, eller i det minste distansert, er vanskelig å tro på. En slik idé kan være ny for dem.
Det burde ikke overraske. Tross alt, hvordan dannet hver av oss vårt grunnleggende syn på verden – hvem som er de gode, og hvem de onde – hvis ikke ved å bruke et helt liv på å lese og se på medier eid av milliardærledede selskaper og staten?
Siden jeg selv sluttet i etablissementsmedia for et kvart århundre siden (jeg jobbet for The Guardian), har jeg viet mye av tiden min til å identifisere noen av de groveste eksemplene på ubalansert journalistikk – rapportering som konsekvent presenterer hendelser på måter som ikke tjener publikums interesser, men de mektiges: selskapene selv; vestlige sikkerhetsinstitusjoner; og Israel, krumtappen i Vestens krigsindustri.
I slike tilfeller gir etablissementsmediene lett opp selv påskuddet om nøytral, rettferdig eller upartisk rapportering. De fungerer som lite mer enn en propagandafabrikk. (Du kan lese min detaljerte forklaring på hvordan Propagandamodellen fungerer her.)
Dette har vært svært synlig i dekningen av Israels masseslakt i Gaza, et folkemord som ikke kan kalles ved dets rette navn.
Det var synlig i dekningen av Russlands «uprovoserte» invasjon av Ukraina, som faktisk hadde blitt provosert frem av NATO i flere tiår, mens det ekspanderte over Europa med en klar hensikt: Enten å presse Moskva militært eller presse det til et gjengjeldelsesangrep på Ukraina, som ville gi Vesten en mulighet til og alvorlig svekke Russland på stedfortrederens slagmark.
Det var synlig i den vedvarende mediekampanjen med sverting av Jeremy Corbyn for antisemittisme. Corbyn, den sjeldneste og farligste av alle: En leder for et stort politisk parti som fremmet sosialistisk politikk til fordel for allmennheten, ikke milliardærer, og som var en sterk kritiker av Israel lenge før landet viste sitt folkemord.
Det var også synlig i medienes angrep mot Julian Assange, hvis varslerplattform Wikileaks avslørte britiske og amerikanske krigsforbrytelser, samtidig som den truet med å ødelegge medienes topp til bunn-modell. Etter å ha gjort narr av ham for å søke asyl ved den ecuadorianske ambassaden, i frykt for at Washington ville forsøke å kreve ham utlevert for å ha avslørt landets forbrytelser, behandlet mediene deretter arrestasjonen, utført av britisk politi og fengsling i årevis i et høysikkerhetsfengsel i London, mens USA søkte hans utlevering for å ha avslørt sine forbrytelser, som helt ubetydelige og knapt verdt å rapportere.
Jeg kunne fortsatt og fortsatt. Det er et konsekvent mønster når etablerte medier tar for seg de viktigste sakene, nettopp de som våre nasjonale sikkerhetsstater er mest engasjert i. Da kaster mediene til siden, selv det som kunne minne om kritisk avstand til staten.
RAF Fairford er bare det siste eksempelet på hvordan mediene, i så viktige øyeblikk, ikke fungerer som noe annet enn sikkerhetsstatens megafoner.
Les også: Storbritannia – Siste nytt – NRK
Denne artikkelen er hentet fra Jonathan Cook.Substack:
Reporting of the RAF Fairford arrests blows a hole in the idea of a ‘free press’
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad