Vedtaket om innføringa av Folketrygden, vedtatt i 1967, var det største velferdsløftet etter siste verdenskrig. Den var drivi fram fra grasrota i partiene.
I 1961 gikk Arbeiderpartiet med Einar Gerhardsens tilslutning til valg på at folketrygd ikke skulle innføres.
Men SFs Finn Gustavsen tvang Arbeiderpartiet i 1963 til å gå inn for Folketrygd, skulle de ha fortsatt regjeringsmakt. Det betød at nå skulle staten sikre levelige pensjoner ikke bare for de rikeste og de offentlig ansatte, men også alle arbeidere. Bort skulle de dyre innbetalingene til forsikringsselskapene med de dårlige utbetalingene.
Så begynte de store velferdsnedskjæringene i Europa alt fra 1970-tallet. Under politisk ledelse av sosialdemokratene, de eneste som hadde legitimitet til å skjære ned ytelsene under falske beskrivelser om av hva som nedskjæringene skulle føre til. Det skjedde også i Norge, da Stoltenberg i løpet av noen få uker sammen med utrederen Jonas Gahr Støre utarbeida det sterkt høyreorienterte programmet som han tapte valget i 2001 med.
I Rød Valgallianse, forløperen til Rødt, var de på 1990-tallet ivrig med på nedskjæringa av pensjonene av hensyn til ikke-arbeidende kvinner med rikmannskravet «Lik pensjon til alle». Et krav som betyr «Lik lav pensjon til alle».
I 2006 kom Stoltenberg med NAV som den organsierte plattforma for nedlegging av Folketrygden. NAV er i praksis blitt det som er hensikten, et statlig sosialkontor for dem uten inntekt eller med ubetydelige inntekter.
Nå er gjenreisinga av privat finansiering av pensjonene ut over sosialhjelpsnivå blitt en viktig inntektskilde for finanskapitalen for utbetaling av dyre og lave pensjoner. I det stille.
Gjeninnføring av Folketrygden er blitt et urealistisk politisk krav for alle som burde gå inn for det. Mens Rødt kjemper for Arbeiderpartiets regjeringsmakt og som partiet som den store sosiale forsvarer — og tannlegeregninger foruten krig — raser det store sosiale byggverket, Folketrygden. Som planlagt.
Det er derfor et lyspunkt at pensjonert skiftarbeider i Hunton, Størk Hansen, nå har tatt for seg raseringa av pensjonene steg for steg. Her gjengis innlegget han hadde på steigan.no 03.10.2026.
Av Ove Bengt Berg
Størk Hansen:
Pensjonsranet steg for steg
Det nye pensjonsforslaget fra LO, er til de grader uforståelig for oss som ikke har juridisk utdannelse. De fleste jeg har snakket med skjønner ikke bæra og det er vel det som er hensikten. LO sentralt har vel støttet de fleste forandringene av pensjonsendringene uført fra tidlig på 90-tallet, skjønt folketrygden ble undergravd før det, med underregulering av grunnbeløpet, men tilbake til 90-årene da de store forandringene ble vedtatt.
Reiulf Steen:
«Den foreslåtte pensjonsreformen er forandring til det bedre for de rikeste,
og for aksjonærene i private finansinstitusjoner,
til det verre for det store flertall av fremtidens pensjonister».
Lista er lang, så jeg må ta de viktigste forandringene, som tok fra oss store beløp.
- Den øvre grensa for pensjonsgivende inntekt ble redusert fra 8 til 6 G.
- Pensjonsprosenten satt ned fra 45% til 42%. begge deler ble vedtatt 1992.
- De uføre fikk også sitt å tenke på. Adgangen til uføretrygd ble strammet inn i 1991 og 1995. De fikk de samme nedskjæringene av trygda som alderspensjonen. Disse innstrammingene førte til at gjennomsnittspensjonistene (og uføre) fikk sin pensjon kuttet med 20 – 30 tusen kroner.
- De som trengte attføring og rehabilitering fikk også sitt å tenke på idet at stønadsperioden fra 52 uker x 3 til kun 52 uker. Dette skjedde i 1993 og det kom ytterligere endringer i 2000.
- Som om ikke dette var nok nedskjæringer, så fant stortingspolitikerne en finurlig metode å ta fra oss enda mere pensjon. I 2005 kom den mest omfattende og verste pensjonsreformen til å stjele enda mer av pensjonen vår. Bondevik 2-regjeringen fikk tilslutningen til denne reformen av H.KrF.og V pluss AP og SP. Her ble levealdersjustering, indeksering og alleårsregelen innført. Dette er her mange detter av lasset og trenger hjelp når de kan gå av med pensjon.
- Levealdersjustering betyr at dersom levealderen økes, skal pensjonsalderen øke automatisk med 8 måneder.
- Indeksering betyr at pensjonene, fra de blir utbetalt, ikke skal justeres på linje med den den lønnsøkningen flest folk har, men med et gjennomsnitt med lønns- og prisstigningen (gjennom årene blir dette store beløp).
- Alleårsregelen betyr at pensjonen ikke skal beregnes på grunnlag av de 20 beste årene, men på alle årene fram til pensjonering. Noe som betyr at de som hatt hardt arbeid og tjent bra, men må etter hvert trappe ned og få dårligere lønn og dermed dårligere pensjon.
Poenget med denne «reformen» var/er å redusere pensjonene med 20% innen 2050 i forhold til en videreføring av «dagens» folketrygd. Dette var/er en stor innstramming, spesielt for arbeidsfolk sin nåværende levestandard. Dette betydde/betyr en stor omfordeling og var helt i strid med datidens solidariske folketrygd. Denne reformen var/er best for dem med høyere lønninger og som slipper jobber som ikke sliter helsa av deg. I samme åndedrag må det sies at justeringen av økt levealder ikke bidrar til at til at dette er en god reform. Hvorfor? Forskjellen i levealderen mellom de med lette jobber og de som har slitt seg ut på tunge jobber er svært store.
Dette er en politikk som ikke er fagbevegelsen verdig. En «reform» som tråkker på dem som har jobber og sliter helsa av seg i tunge jobber og dermed må gå av tidlig, ikke for at de er late, men for at de ikke orker mer. I tillegg har disse arbeidsfolka en lavere levealder. Folketrygden og AFP er nå innrettet slik at disse arbeidsfolka skal straffes økonomisk for å gå av tidlig.
Slik blir fagbevegelsens solidaritetsholdning gitt opp og legitimerer nå høyresida sin mistenkeliggjøring av arbeiderklassen, som late. Det skal lønne seg og jobbe! Akkurat som om arbeiderklassen ikke veit det, men når helsa svikter og kroppen ikke vil eller kan mer, da er det ikke mer å klemme ut av sitronen.
Jeg avslutter med følgende uttalelse av Reiulf Steen (Aftenposten.03.03.2005)
Man kaller det modernisering og reform. Hvis det er moderne å legge til rette for større klasseskiller, bør Arbeiderpartiet gi avkall på å være «moderne». Reform betyr forandring til det bedre. Den foreslåtte pensjonsreformen er forandring til det bedre for de rikeste, og for aksjonærene i private finansinstitusjoner, til det verre for det store flertall av fremtidens pensjonister.
NB: LO-forslaget må jeg ha lengre tid på for å forstå det ordentlig, men jeg er fremdeles forvirret.
NB: Jeg har en del av opplysningene fra boka «Velferdsstatens vekst – og fall» skrevet av Asbjørn Wahl.
Pensjonert skiftarbeider i Hunton
Størk Hansen
Etterord:
https://t.co/CnKPig8crb «LO-leder Kine Asper Vistnes får en årslønn på 1.717.720 kroner.
Nesten tre industriarbeider-lønninger.
LO-lederen tjener dermed nesten like mye som tre industriarbeidere.
De har en gjennomsnittlig årslønn på omtrent 638.000 kroner.»
— Frida Fredriksen (@FridaFredrikse1) October 2, 2026
De ekspertene, de ekspertene… pic.twitter.com/Bn3RspnpJ3
— Malin (@MlleMalin) August 19, 2026
Roger Bjørnstad, sjeføkonom
og leder av Samfunnspolitisk avdeling i LO:
Lønn 2024 = 2.141.649 kr
Torbjørn Eika, Sjeføkonom i KS
Lønn 2024 = 1.733.583 kr
Framheva bilde:
KI-generert til innlegget av steigan.no
Innlegget Den skjulte kampen <br>mot Folketrygden.<br>Pensjonsranet <br>steg for steg. dukket først opp på Politikus.